Jeg har kost meg hjemme med familien, Victoria har fått oppleve å gå på tur i flott natur, der det er noe nytt å oppdage rundt hvert hjørne, det har rett og slett vært tidenes ferie! Jeg har drukket kaldt vann rett fra springen, fått regulere både styrke og temperatur på dusjen, spist norsk mat (melkesjokolade) og pustet inn kald, frisk norsk luft.
Gardermoen begynner virkelig å ta form som en internasjonal flyplass av klasse. Lekeflyet ved gaten vår var en lifesaver, all trøtthet forsvant - som dugg for solen.
Reisen begynte veldig bra, det gikk så bra at jeg ble nervøs. En reise på to dager inkludert overnatting i Lisboa kunne umulig gå helt knirkefritt. Alt gikk imidlertid vår vei, og det eneste som gjensto var en liten mellomlanding i Manaus før siste etappe skulle ta oss til Belém.
Victoria måtte ta flere viktige telefoner fra hotellrommet i Lisboa.
Skulle gjerne hatt mer tid i Lisboa, som klarte å sjarmere meg på veldig kort tid og med få inntrykk.
Flyreisen gikk over all forventning, å ha mamma med på turen var til stor glede og nytte.
Smilende fin velkomst...
Vi landet trygt i Manaus, men var ingen informasjon om hvordan denne mellomlandingen skulle forgå, og siden jeg aldri har vært med på det før, spurte vi. Alle måtte gå av flyet, gå inn og komme ut igjen etterpå. Vi gikk inn, fulgte strømmen og fant passkontroll, og utgang. Vi gikk bort til sikkerhetssjekken for å finne tilbake til gaten, men ble stoppet på grunn av feil boardingkort.
Da begynte moroa.
Det var 30 minutter til avgang og vi måtte begynne helt på nytt med innsjekk. Vi la på sprang bort til skranken hos Tam, sto litt i kø og prøvde å bli sjekket inn. Etter noen minutter og med hjelp fra en kollega, finner hun ut av vi ikke reiser med Tam, men med Tap. "Onde, onde??" nærmest roper jeg i panikk (hvor). Hun peker nedover den lange rekken av skranker, og jeg springer, foran alle som står i kø for å bli sjekket inn. Vetla gynger opp og ned på armen og mamma kommer halsende etter.
Ingen av skrankene er merket med Tap, og en ansatt hos Tam peker ut i inngangshallen når jeg spør etter Tap. De hadde tydeligvis ikke noen innsjekkinsskranker i det hele tatt på denne flyplassen. De har heldigvis en infoskranke, og vi sniker oss opp på siden av et par som står i kø. Først blir vi oversett, men kommer heldigvis til før paret.
Mannen sjekker opp, og dårlige språkkunnskaper til tross; jeg skjønner fort at vi aldri skulle vært her ute i det hele tatt.
Etter noen telefoner og litt løping frem og tilbake veiver han med armen og setter avgårde. Vi småspringer etter gjennom et tomt område på flyplassen, før han stanser for å ta en telefon.
Han vinker oss videre og vi setter opp tempoet, gjennom en sperring, ned en trapp og inn igjen til området ved gaten. Han presser opp skyvedøren med bare hendene, og vi løper ut i varmen for å nå flyet som står og venter.
Damen som vinket oss så hjertelig velkommen ved landing, ser oppgitt på oss med et blikk som anklager oss for å ikke skjønne at vi er i Manaus og ikke Belém, enda vi tok bilde av skiltet med påskriften "Manaus" etter landing.
Vi løper opp trappen og finner setene våre igjen, heldigvis er de fleste rundt oss byttet ut, og har derfor ingen kjennskap til at vi har vært på vift på flyplassen. Et par som satt rett foran oss kjente oss igjen, og sendte noen medfølende blikk mot våre røde, pesende, svette og oppkava kropper.
Vetla finner seg til rette og alt er klart for en rask flytur til vårt endelige mål.
Å vente på bagasjen var en tålmodighetsprøve, enda vi brukte lang tid i passkontrollen (de stusset selvsagt over at vi kom fra Lisboa, men hadde stempel fra Manaus). Nest siste bagasje var bilstolen til vetla, og vi var klar til å springe ut til pappaen som vi visste sto og ventet.
Køen inn til tollen sto langt inn i bagasjehallen, og det viste seg å være en grundig gjennomgang av all bagasje.
Vi fikk snike oss fordi alle i feltet merket "priority", med vetla som en god unnskyldning.
Sekkene ble gjennomlyst, men koffertene måtte åpnes. Jeg sa jeg hadde barnemat i mamma sin koffert, han sjekket og sa det var helt i orden. Han påpekte at melkeprodukter og kjøtt var forbudt, blant annet ost. Han såg ut til å la oss gå videre, men jeg klarte ikke å la vær å fortelle ham at jeg hadde 3 oster med meg i min koffert, og måtte pent åpne opp og ta ut osten. Han sa det ikke var lov, og sendte osten bort til en annen skranke, der jeg måtte signere noen papir jeg ikke aner hva var, og de spurte om de kunne få destruere osten. "Ja selvsagt", sa jeg, "men det er en meget god ost!" Jeg ble trodd på dette punktet, men måtte stå og se de spraye både Jarlsberg og brunost med en blå, destruerende spray.
Idet døren ut til ankomshallen åpnet seg, såg vi Greven for første gang på over 1 måned. Jeg kjente en plutselig glede og kunne ikke skjønne hvordan jeg hadde klart meg alene i en måned.
Vetla var litt forsiktig, men skjønte umiddelbart hvem som sto der bak sperrebåndet, og da hun kom nærmere fikk pappen verdens mest etterlengta kos.
Vi sto på hver vår side av bilen for å montere fast bilstolen, og vetla sprang frem og tilbake mens hun ropte "mamma" - rundt bilen - "pappa" - rundt bilen - "mamma" - rundt bilen "pappa".
Vi dro hjem til leiligheten der vetla var i storform, masse å oppdage og mange leker å gjenoppdage.
Greven har jobbet hardt for å få ting i orden til vi kom tilbake, og det syns, for leiligheten var en veldig behagelig plass å komme frem til, og selv om vi startet en ny hverdag i Brasil i mars, tror jeg at dette markerer begynnelsen på enda en ny hverdag, langt unna hotell og dårlig room-service.
Ser frem til fortsettelsen!
