Mani-Pedi og ny leilighet

Torsdag var Greven heime, og det betyr uendelige muligheter for aktiviteter (for mor), som da kan få slippe ut av husmorrolla i noen timer. I dag var ønsket fot- og håndpleie, på en salong nær hotellet. Vi ruslet dit sammen etter frokost, og fikk beskjed om at hun som hadde den behandlingen ikke var der i dag, på grunn av personlige problem. Vi gikk tilbake og innom en annen salong, der to veldig ivrige damer vinket oss inn og ned i stoler og sofaer og kastet alle sine spørsmål og utsagn over oss, som skjønte en brøkdel av alt de sa. Det viste seg at de hadde fotpleie, og gjerne ville ordne dette for meg, men ikke i dag, for det var fremdeles ferie, så vi måtte komme igjen på mandag. I dag tilbød de ingen behandlinger, noe som i ettertid fremsto som logisk, da de tross alt bare var to ansatte på jobb.

Skuffet, men bestemt dro jeg tilbake til den første salongen vi var innom, og ba om vanlig manikyr/pedikyr, og det var ikke noe problem. Jeg satt i sofaen og ventet mens dama gjorde ferdig en annen kunde, mens den andre ansatte fikset neglene sine, og den tredje ansatte satt i resepsjonen og surfet på mobilen.

Mens jeg ventet fikk jeg den ene dama til å forme øyenbrynene mine, før hun gikk tilbake til sine egne negler og etterhvert mobilen.

I brasiliansk tid var ventetiden ganske kort, omtrent 20 minutter. Den flinke manikyristen ordnet neglene med nøyaktighet. Om det var noe ineffektivt gjorde ingenting; jeg vil heller sitte der litt lenger, enn å bli stukket og pirket i tåen til blodet sildrer, med et instrument som neppe var sterilisert på en stund (som skjedde forrige gang jeg fikk en "mani-pedi").

På to timer denne torsdagsformiddagen, var det altså to kunder, tre ansatte og vips: lunsj.

Jeg betalte 35 reias, ca. 100 kr, for forming av øyenbryn, manikyr og pedikyr. Ikke skjønner jeg hvordan de kan dele dette på tre ansatte, materiell og husleige, men det er strengt tatt ikke mitt bord heller. 

Jan Erik var heime siden vi skulle få nøkkelen til leiligheten i dag, og etter å ha ventet hele dagen fikk vi endelig en melding i seks-tiden, som bekreftet at det ikke ble noen nøkkel i dag, men at de ikke hadde visst at det ble sånn.

Dette er Brasil i et nøtteskall, ikke overraskende, men litt skuffende likevel.

Fredag var siste sjangs for å få nøkkelen før helgen; og etter en dag uten verken håp eller tro, får vi plutselig en telefon om å kontakte en dame på Hydro; som ikke svarer i telefonen. Vi velger vi å kjøre til kontoret bare for å få sjekket ut om dette er de positive nyhetene vi hadde håpt på, og idet vi parkerer svarer hun da også på telefonen, og sier at vi skal få nøkkelen om en liten time.

Vi venter på kontoret, og den lille timen blir til en hel time, men endelig får vi nøkkelen! Der er den, den lille blanke nøkkelen vi har ventet så lenge på.

Vi tar en snartur innom leiligheten før vi må hjem og legge vetla, og Greven er strålende fornøyd med den flotte leiligheten som vi bare kan flytte rett inn i; noe som irriterer meg littegrann, da jeg ser mye arbeid og overhodet ikke en leilighet som er klar.

Da kan jeg nevne et tjukt lag av støv på gulvet, en dørlås og et håndtak som falt av idet vi låste oss inn (noe som resulterte i en liten kamp for å få låst igjen etter oss), to enkeltsenger som er for smale for madrassene slik at de ligger på skrå oppå sengene, og ei enkeltseng (som jeg optimistisk slenger meg nedpå) som er så hard som ei trefjøl og nesten ga meg blåveis på rompa (det var ikkje så ille, men senga var nett som ei trefjøl med stoff utenpå, det er ikke overdrevet).

I tillegg mangler det sikkerhetsnett på verandaen (i 24.etasje, meget påkrevd med nett her, kan bli svimmel av mindre), som var fort gjort, unnagjort på en dag. Det store spørsmålet blir selvsagt hvilken dag.

Det er ikke gardiner her (det kan gå greit, men det kan bli et problem), ingen av de fem (!!) toalettene har speil over vasken, og kjøkkenbenken som de skulle sette opp til oss står langs veggen på vaskerommet.

Vi er klar for å dra hjem, men finner ikke bilnøklene. Jan Erik mener han hadde de med seg opp, og ser først på meg, og så på vetla. Jeg har de ikke, og vetla har selvsagt ingen bilnøkler.

Han mistenker at hun har tatt de og kastet de utfor verandaen, noe jeg mener er usannsynlig, for jeg tror nemlig at han har glemt de i bilen/billåsen (og får umiddelbart panikk fordi det betyr mest sannsynligvis at bilen er stjålet nå).

Vi drar ned til bilen, og på de ti minuttene det tok å låse oss ut av leiligheten og ta heisen ned, har det begynt å høljeregne. 

Greven får jobben med å springe bort til bilen som står parkert på gaten utenfor (den står der, heldigvis!), og kommer tilbake for å konstatere at bilen er låst og nøklene er ikke funnet.

Han tar noen raske blikk på gresset fremfor blokka, i håp om at hun har kastet den ned på et godt synlig sted.

Vi bestemmer oss imidlertid for å dra opp igjen i leiligheten og sjekke en gang til.

Nå er vårt beste håp at vetla har gjemt nøklene der oppe, og vi går igang med å åpne alle skuffer og skap. I skrivebordsskuffen på barnerommet ligger bilnøklene og lyser imot meg, og mens vetla tusler fornøyd inn på rommet og får øye på nøklene, ivrer hun etter å få kloa i de igjen.

Forøvrig er jeg veldig fornøyd med leiligheten, og gleder meg til å sitte på verandaen i 24. etasje og nyte solnedgangen over elva.

Vi var innom leiligheten lørdag også. Greven vasket de viktigste rommene, mens jeg og vetla lå og hvilte på hotellet. Flyttet en del av tingene våre inn i leiligheten, mest klær og leker. 

Vaktene som jobber i porten virker veldig hyggelige, og en mann som jobbet der viste oss rundt på fellesområdet.

Her kan vi trives!

Litt av utsikten fra 24. etasje, Shopping Boulevard bak den høge, beige blokken i midten.

Hovedsoverommet med den lumske senga.

Stua, spisestua, vetla såg sitt snitt til å klatre litt i stolene.

Utsikten mot elva.

Gjesterommet, med madrassen på skrå.

Kino i Belém og trafikklys til pynt

Forrige lørdag skulle jeg og Sofie på kino.
I taxien prøver sjåføren å lære meg portugisisk, snakker sakte og gjentar ord, men etter at vi har plukket opp Sofie legger han helt om og prater som en foss.
Kinoen er på Shopping Boulevard, og vi gikk for å spise middag først.
Vi prater så mye at vi ender opp med å ha dårlig tid, og skynder oss opp til kinoen som begynner 22.20. Vi rekker heldgigvis (?) å kjøpe oss popkorn og snop like før de stenger kiosken. Jeg tar en kjapp avgjørelse og kjøper en liten pose m&m's, og tror selvsagt jeg har hørt feil når selgeren sier 7 reals, det står nemlig 1,99 $R med stor skrift på posen. Det viste seg derimot å stemme, jammen godt vi ikke har anledning til å gå på kino så ofte, tror kanskje vi har funnet en av de dyreste plassene å kjøpe snop i Brasil.

Å bruke toalettet på senteret er en historie for seg selv. Dette senteret skal være det beste (og det er moderne, og flott, med egne barnetoalett, og ungdomstoalett) i Belém.  Det viste seg imidlertid at den ene doen jeg prøvde var tom for papir. På den doen jeg valgte virket ikke låsen, så jeg holdt foten mot døren, heldigvis, for selvsagt var det noen som prøvde å komme seg inn. På en tredje do manglet rett og slett hele døren, mens et par toalett var ute til vedlikehold og hadde fått tilhørende lapp på døren.
Erfaringsmessig har vi ikke lenger så høye forventninger (til noenting) og ble derfor verken skuffet eller overrasket.
Vi såg Malefica med portugisisk undertekst, heldigvis dubber de ikke alle filmene her, og vi hadde selvsagt sjekket ut på forhånd hvilke filmer som var på originalspråket. Filmen var fantastisk, med en uventet og interessant vri.
Kinolokalet var moderne, med gode stoler og air-condition-anlegget på fullt. Sofie hadde advart meg mot at det kunne hende det var kaldt, og jeg fikk absoultt bruk for den tynne jakken jeg hadde tatt med, selv om jeg aller helst ville hatt et ullteppe.

Trøtte og svimle (sånn som man blir etter kino, når man har sittet i ro så lenge) tok vi taxi hjem igjen ca. halv ett, langt forbi leggetid for småbarnsmødre.
På kjøreturen hjem passerte vi minst 15 trafikklys, hvorav 2 ble passert på grønt. Resten av kryssene var vi uheldige og fikk rødt lys, noe som viste seg å ikke være så uheldig likevel, for da tutet han bare før krysset, og kjørte rett igjennom på rødt lys. På denne måten slapp han å slite ut bremsene også.

Siden jeg ikke tok bilder på kinoen, så legger jeg ved noen stemningsbilder fra Belém i stedet.

Papegøyen på Mangal das Garças

Solnedgang på Estaçao das Docas

FIFA på hotellet, kontraster i Belém

Fredag var det enda en fotballkamp, takk og lov, og vi fikk heim mannen lenge før normal-tid.

Vi drog til Docas for å se kampen, vetla hadde med seg sin bærbare prinsesse-DVD-spiller, som forøvrig spiller av alle typer filmer, ikke bare prinsessefilmer.

Favorittene er Galinha Pintadinha og Baby Einstein, som klarte å underholde henne under deler av kampen, mens det også ble tid til noen løp i rulletrappen og klatring i vinduskarmen.

Vetla er klar for kamp med Brasil-hårband (ok, for å være ærlig så fikk det være på hodet hennes ca. like lenge som det tok å ta dette bildet, og var uaktuelt å ha på under kampen).

I bakgrunnen kan vår Brasilianske apekatt skimtes, den som henger i taklampen.

Vetla leika i den perfekte vinduskarmen (lav og brei), mens jeg satt og bekymret meg for om hun ville klare å rive ned forhenget som gjorde lokalet mørkt og storskjermen synlig.

Vi satt lengst unna skjermen, men stemningen var det ikke noe å si på.

Her er en video for de som vil se et lite utdrag av stemningen da Brasil scoret sitt første mål.

Vetla og pappa ser på film under kampen. Kledd i gult for anledningen.

Da vi kom hjem fra middag og shopping på lørdag, var det litt mer politibiler i gatene enn vanligvis. Noen kjørte med blinkende lys, så jeg antok at de var på vei til et åsted. I lobbyen ble vi møtt av en hel skare svartkledde menn i flotte dresser. En følelse av at noen svært viktige personer var tilstede ble bekreftet av en rask sniktitt på en jakke som hang over en barstol, der FIFA sto brodert med store bokstaver over brystlommen.

Det var ikke mange smil å få, vi er nok litt bortskjemt på smil her nede i Brasil.
En av mennene i gruppen var Cafu, en tidligere brasiliansk fotballspiller. Jeg trenger vel ikke late som jeg visste dette, det var Jan Erik som fortalde meg at han hadde sett han. Altså har jeg sannsynligvis sett han også.

Og vi fikk faktisk et smil tilbake da Victoria tittet på en av mennene, så helt ille var nok ikke denne gjengen av dresskledde menn.

Fra rommet vårt har vi utsikt over inngangspartiet, og her var mange militærpolitimenn med motorsykler og politibiler med blinkende lys. Ikke hverdagskost for en hvermansen å oppleve denne type sikkerhetsoppbud. 

Etter hvert dro de fleste av politimennene, men neste morgen var de på plass igjen, da de dresskledde mennene fra FIFA skulle dra videre.

 Så kan man jo diskutere om det er bra med ekstra sikkerhet, eller om det er skummelt fordi trusselnivået har steget som følge av besøket.

Utover dette hadde vi ingen kontakt med mennene, som helt sikkert bare var på gjennomreise i Belém,  på vei til eller fra en VM-by, kanskje Fortaleza eller Manaus som ikke er så langt herfra.

Mye oppstyr når FIFA kommer innom.

Gjengen står klar til å dra, etter at de dresskledde har forlatt hotellet.

Mannen som fraktet materialer og grus med hest og kjerre traff vi på vei hjem lørdag, like før vi ankom hotellet og traff høytstående herrer i mørke dresser. Belém mangler i alle fall ikke kontraster.

Mandag var jeg og vetla alene igjen, og vi brukte dagen til å bade, prøve ut de nye skoene (som rett og slett medførte ville protester og grining, før vi var komt oss ut døren med skoene på, da var alt i orden og hun oppdaget at det var en interessant sløyfe på skoene) og leke med bamser, ball og bøker (BBB).

Hun lurte flere ganger på hvor paaapaa var, bortskjemt som vi blir i helgene med masse tid og kos med pappa.

Om kvelden hørte vi et smell (som i en eksplosjon), og i samme sekund ble alt mørkt.

Jan Erik hadde sett at det gnistret lenger borte i gaten, så da satt vi her igjen, i stummende mørke uten air-condition, men snart med et tent stearinlys jeg handlet i håp om å ikke få bruk for.

Slik lagde vi stemning på rommet da strømmen gikk. Jeg gjorde noen oppriktige forsøk på å ta bildet fra en vinkel som skjulte rotet, men det viste seg å bli en så vanskelig oppgave at jeg hadde risikert å ikke få tatt bildet før strømmen kom igjen.

Vi prøvde å bestille mat, men de kunne ikke lage mat når det var strømbrudd (noe som er vanskelig å forstå da de har nødaggregat som lyser opp hele lobbyen, og ovnene her er gasskomfyrer).

Vi ble uten strøm i over 1 time, men det verste er igrunn uvissheten om når, eller om vi i det hele tatt får strøm igjen.

Takknemlig for batteri på Mac'en og for at den som regel alltid er oppladet som følge av tidligere erfaringer med strømbrudd og lav batteristatus.

Sånn tar vi kvelden før Brasil møter Tyskland i semifinalen i VM i morgen, det skal bli en spennende dag for brasilianerene og andre interesserte.

Langhelg i Belém, VM er overalt

Langhelg i juni, setter stor pris på at Brasil har disse helligdagene som kommer med jevne mellomrom. Hele 4 dager hadde vi, og uten for mange planer ble det noen koselige og stressfrie dager.

Sol og bading hører med i helgene. Jeg forsøker å lese, noe vetla gjerne vil være med på. Da gjør det ingenting at hun drypper vann overalt og gjør boken våt; for det fører tross alt til at jeg må legge vekk boken og heller leke med henne. Vinn-vinn.

Familietid på trimrommet, vetla spiser banan og løfter de rosa vektene, fyller opp søppelspannet med plastbeger og hjelper til når mamma og pappa gjør øvelser, enten for å gi oss påfyll av banan, fungere som vekt eller trene sammen med oss.

Vi har lenge tenkt på å dra innom et treningssenter for å høre om de har aktiviteter for Victoria, og bestemte oss for å dra innom etter at Brasil hadde spilt fotballkamp, og dra videre på senteret etterpå.
Det begynte å regne et par minutter før vi dro fra hotellet, og 10-15 minutter etter at det startet å regne, såg det slik ut i gaten utenfor treningssenteret.
Senteret var forøvrig stengt, kanskje på grunn av tidspunktet, men mest sannsynlig fordi Brasil hadde spilt kamp og alle hadde fri.

 Vi valgte å snu, siden vi ikke ante hvor dypt vannet kunne være lenger fremme, noe som viste seg å være et klokt valg da denne bilen (som kjørte forbi oss fordi vi hadde stoppet for å vurdere situasjonen), måtte gi tapt og stoppet motoren midt uti elven/veien.
Det kom flere biler bak oss, som også snudde (ikke helt enkelt, for dette er en enveiskjørt gate), mens to busser kjørte på og forhåpentligvis klarte å komme seg gjennom alt vannet.

På handlesenteret har de en spillhall, og vetla falt umiddelbart for dette toget. Vi kunne dog spart oss de 9 kronene det kostet å starte opp rabalderet; for da vi prøvde dette ville hun ut og nektet å sette seg inn igjen før det hadde stoppet.

Lunsjbuffeten på Mangal das Garças er rett og slett himmelsk. Det skulle selvsagt bare mangle på en av de dyreste restaurantene i Belém. Omtrent 600 kroner må vi ut med for alle tre, jeg tør ikke engang tenke på hvor mye det hadde kostet for tilsvarende standard i Norge.

Parken er fantastisk, vetla koser seg på tur og elsker å se på fuglene og dyrene. Helst ville hun gå uti vannet (her også).

Det er en varm dag og tålmodigheten begynner å ta slutt. Da er det fint å komme opp til pappa for å hvile bena og se på skilpaddene.

 Søndag var vi invitert til grilling hos Philip og Patricia, maten var helt nydelig, jenta kan lage mat.

Det var så mye mat at vi kunne sikkert spist i flere dager, og måltidet ble toppet med brownies og is til dessert.

Vi ble rett og slett utslitt av å spise, så da var det bare å synke ned i sofaen og hvile. Ja, for de som ikke har små barn. For Victoria spiser kun det hun trenger, og var selvsagt i storform etter middagen. Hun fant fram Brasil-hatten til pappas glede (?).

Hverdag igjen, og vetla må aktiviseres. Ny favoritt er hyttebygging. Her kan vi lese, synge og spise maten vår.

Mandag og ny fotballkamp. Jan Erik kom tidlig heim fra jobb, og vi skulle se kampen på Estaçao das Docas for å prøve å få med oss noe av stemningen i Brasil under VM. Vi var litt sent ute, og ankom like før kampen skulle begynne. Da jeg får øye på det svenske flagget under spillerpresentasjonene, sier jeg til Greven "åja, er det Sverige de skal spille mot i dag?" "Hysj, det er fullt av brasilianere her." Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke vil svare på spørsmålet mitt, om jeg sa noe feil så er det jo likevel ingen som skjønte hva jeg sa. "Det kan jo like så godt være Sverige de skal spille mot, siden de er med i VM", fortsetter jeg.
"Åja? Er Sverige med i VM?" "Ja..."
Det viste seg forøvrig å være dommeren som var svensk, og at Sverige ikke engang var med i VM.
Så da vet dere det, jeg er ingen fotball-nerd, ei heller innbitt engasjert i hvem som spiller mot hvem; min store fryd over VM er at Jan Erik får fri hver gang Brasil skal spille, noe som har resultert i en god del halve arbeidsdager.
Likevel er det spennende å sitte på Docas og kjenne på stemingen når Brasil spiller, og ikke minst når Brasil scorer, alle tar helt av og jubler, bråker og klapper, stemningen blir elektrisk.

Vi spiste middag under kampen, fiskegryte. Om den ikke ser så delikat ut på bildet så er nok det fotografen sin feil, og ikke kokken, for i virkeligheten både såg og smakte det nydelig.

I menyen sto det ingenting om at den er for to personer, men siden den kostet over 300 kroner antok vi at det var mye mat. Det var helt rett, og vi ble mette alle sammen, vetla var storfornøyd med reker og fisk.

Etter kampen gikk vi en tur langs elven.

Solnedgang på Estaçao das Docas, det er noe magisk over dette stedet ved elven; vakkert, rolig og befriende. Et lite pustehull fra storbyen.

Vetla koser seg på oppdagelsestur. Spesielt kjekt er det når hun får øye på fugler. Da setter hun i vei etter de og roper "gakk-gakk", helt til de flyr vekk, noe som også er interessant å se på.

Familiebilde. Timeren på kameraet tok ingen hensyn og knipset etter ti sekund som planlagt.

Ei herlig helg med familien, avsluttet med en kort mandag på jobb, mer familietid og Brasil-kamp. 

"Zoo'en" og marked

En lørdag i juni drog vi til Museu Paraense Emilio Goeldi (et museum omgitt av en park/miniatyr-regnskog inkludert innesperra dyr).
Victoria elsker å traske rundt og se på dyra, spesielt apekattane som lager ekstra liv når det er mange som står og ser på de.

Denne skilpadda lurte nok på hvilken merkelig person som hang over den for å få tatt bilde av det nusselige ansiktet hennes. 

Vetla tuller og tøyser på stien i parken.

Pappa og Victoria ser på skilpaddene. En av de ville helst hoppet uti og badet sammen med skilpaddene, men ble holdt igjen av den andre.

Denne krokodillen var svær! Og bare et "tynt" nettinggjerde skilte oss fra den for øyeblikket urørlige krokodillen.

Her er to litt mindre krokodiller, men mer enn store nok til å komme inn under kategorien "skumle" og "takkgudforatdeerinngjerdet".

 Søndag drog vi på markedet, det skulle være ekstra opplegg i dag, på grunn av en eller anna brasiliansk dag (får ikke alltid med oss hvilken høytid de feirer her). Det var konsert, dans og leker. Varmen var uutholdelig, så vi ble ikke så lenge som vi kunne tenkt oss.

Dans med "ku"-kostyme.

Pause på gresset, familiekos. Vetla fikk seg solhatt som hun nektet å bruke.

På vei hjem gikk vi forbi en "cat-barbeque". Jan Erik valgte et grillspyd som kostet i underkant av 5 kr. Det var første gang jeg smakte grillmat fra en sånn bod, og hyggelig som min kjære Greve er; så måtte han selvsagt påpeke at det var cat-barbeque da vi like etterpå såg en katt rusle forbi på fortauet.

På den måten fikk han beholde resten av grillspydet for seg selv.

P.S. "Churrasquinho de gato" som det heter på portugisisk, betyr "liten grillrestaurant av katt". Det er forøvrig ikke katt, men som regel biff, kylling og svinekjøtt som grilles.