Jentekveld og Tatoo lekeland

Fredag hadde jeg avtale med damene i de to andre norske familiene her i Belèm (Sofie er svensk vel og merke, det er en vesentlig forskjell og viktig å være klar over). Vi skulle ut og spise middag på Das Docas.
Victoria kunne ikke vært mer eksemplarisk, og sovna momentant kvart over sju. Det ga meg nesten tre kvarter på å forberede (forbedre) meg, jippi.
For å få gjort så mye som mulig på en gang, tok jeg med telefoner og Mac´en på badet (har endelig fått meg portugisisk telefon, har en norsk, og en som jeg bruker uten sim-kort fordi den har bra kamera, så nå flyter det over av telefoner her).

Akkurat denne fredagen er det et forferdelig regnvær, storm med lyn og torden ute. Jeg er nesten klar klokken 19.50, og da ringer Jan Erik og sier at han ikke får tak i taxi nede ved Das Docas.
Renato, sjåføren til Sofie, skal hente meg klokken 20.00, men jeg kommer meg ikke noen plass før Jan Erik er komt hjem.
Jeg sier til Greven at jeg skal spør Sofie om Renato kan hente ham, og så skal jeg ringe opp igjen.
Jeg sender melding til Sofie på facebook, og hun ringer Renato og ber han kjøre til Docas for å plukke opp Jan Erik. Jeg ringer ham for å gi beskjed, og får svar av en litt stressa mann på vei inn i en taxi.
Jeg skynder meg å sende melding til Sofie igjen, som må ringe sjåføren og avbestille ekstraturen til Docas.
Litt over klokken åtte kommer Jan Erik inn, og etter et kjapt hallo og farvel fyker jeg ut døren og ned i lobbyen.
Det er ingen bil utenfor, så jeg begynner å bli usikker på om det har skjedd en misforståelse.
Jeg har heldigvis Internett utenfor inngangen til hotellet, og sender melding til Sofie om at sjåføren ikke er der. Han hadde kjørt litt rundt mens han ventet, og skulle være der hvert øyeblikk. Et øyeblikk ble til et kvarter, men nærmere halv ni var jeg endelig på vei.

!! Fine Monica og Sofie !!

Det var utrolig koselig å treffe damene, som hadde pyntet seg og var klar for en sjelden barne- og mannefri kveld.
Vi valgte oss ut en italiensk restaurant, som for all del ikke må forveksles med en italiensk restaurant, men tolkes som en brasiliansk restaurant med italiensk inspirasjon.
Jeg bestilte Saddan Hussein biff, Monica bestilte biff, og Sofie valgte lasagne.

De kom og dekket på tallerkner, og litt etterpå kom biffene. Vi ventet på at lasagnen skulle komme, men det gjorde den ikke. Da jeg viste tegn til å begynne å spise, kom kelneren bort og ville servere meg, altså ta noe av den enorme porsjonen over på en tom tallerken. Det var ganske lurt tenkte jeg, og ble imponert over servicen her.
Da han er ferdig å forsyne meg, tar han resten av maten min og serverer den til Sofie. Vi innser at de har misforstått, og at vi ikke får noen lasagne i kveld.
Siden det er så enorme porsjoner her, var det igrunn veldig smart å dele med Sofie, begge ble mette og slapp unna med halve prisen.
Det var kanskje ikke helt rettferdig at jeg hadde bestemt hva hun skulle spise, men det er viktig å huske på at man ikke må ha forventninger til noen ting her i Belèm, da unngår man skuffelser når innfødte misforstår og man ender opp med noe helt annet enn opprinnelig tenkt.

Ganske spesiell mat, biffen er dekt av bacon og ost (jeg velger å tro det, fordi det var veldig godt sammen med biffen og jeg ønsker ikke å tenke på hva det kan være om det ikke er ost og bacon), risen er egentlig en kremet risotto med sopp, og det gule er Farofa med egg. Alt sammen i lag var utrolig godt, er det mulig jeg begynner å bli avklimatisert og har vent meg til maten her?

Fint å sitte på Docas om kvelden.

Klokken blir faktisk halv ett før vi tar fatt på hjemturen, etter mange timer på restaurant. Servicen som virket bra i begynnelsen, var så fraværende resten av kvelden at i ettertid er jeg overrasket over at de i det hele tatt ryddet bort tallerkenene. Alle tre satt med tomme glass i ca. en halvtime før vi til slutt mått vinke på kelneren og be om regningen.
Uavhengig av service og en noe stressende start på kvelden, så koste vi oss masse og ser fram til neste gang vi kan ha en jentekveld på byen.

Lørdag skulle familien til Monica tilbringe i et lekeland i sentrum, og vi ble invitert med.
Vi måtte imidlertid på en visning først, organisert av ei dame fra Albras HR, som har fått ansvaret for oss.
Jeg kjente igjen blokka, for jeg hadde vært her tidligere med Patricia. Jeg var ikke så veldig imponert den gangen, og ble det heller ikke nå.
Leiligheten var ganske stilig, med svarte blanke flater og rødt interiør. Den såg ny og fin ut noen steder, og gammel og slitt andre steder. Jan Erik måtte selvsagt bort og fikle med vasken på badet, og da datt krana av. Han prøvde å feste den på igjen, men den ville ikke sitte skikkelig.
Han åpnet også noen skuffer, med gammelt kjøkkenutstyr nedi, og jeg syns jeg fikk et glimt av et insekt i bevegelse, men da han lukket igjen skuffen ba jeg ham ikke om å åpne den igjen for å få bekreftet mistanken min.
Utsikten fra 4. etasje var trasig, et lite glimt av elva og himmelen, men ellers rett ned på masse slitte blikktak og bort på andre blokker.
Dessuten luktet det fælt, en lukt som sannsynligvis oppstår på grunn av den høye luftfuktigheten her.
Jan Erik syns det var helt greit her, noe som er helt uforståelig, da fellesområdet var mørkt, fuktig og lite innbydende. Han fikk en kort karriere som leilighetsjeger, jeg forsetter som hovedansvarlig for å finne leilighet.
Vi måtte jo bare fortelle megleren at vi ikke likte leiligheten, og heldigvis tok han det pent, og spurte hva vi var interessert i. Jeg viste ham lappen min med de to blokkene jeg hadde som favoritter, og han sa at han skulle sjekke ut blokkene og ringe meg om det dukket opp noe.
Da håper jeg på en positiv telefon fra megleren som knapt snakker engelsk.

Etterpå dro vi til lekeland, Tatoo Park. De spilte så høy musikk at det minnet mer om en rockekonsert enn et lekeland for barn.
Victoria så derimot ikke ut til å bry seg om musikken, og etter noen minutter med studering av lekeområdet, hev hun seg med på en karusell og storkoste seg i to timer sammen med masse andre barn (som hun ikke lekte med så klart), og brukte sklia, lekekjøkkenet, småleker, karusell og klatret opp og ned inngangen til ballbingen.
Hun satt i åpningen og plukket opp baller, og ene gangen lente hun seg fremover, og fremover, helt til hun stupte på hodet ned i alle ballene.
Hun ble selvsagt redd og jeg fisket henne opp igjen og trøstet henne i noen sekunder før hun var klar for mer lek.

Ei som var fornøyd med å få kjøre rundt og rundt og rundt... 

Victoria vridde på brytere, brukte stekeovn og panner. Stor stas å leke på det lille kjøkkenet.

Moro med nye leker man kan trykke på. De fleste spilte musikk eller lagde lyder, men det var komplett umulig å høre noe over musikken, jeg kunne ikke engang høre hva som ble sagt om jeg ikke sto helt inntil den som pratet.

Jeg står og prater med Sofie og Monica, og hvem tror du ikke kommer ruslende forbi oss på vei fra ballbingen til skila? Victoria kan gå!
Jeg jubler og hopper og renner over av stolthet, vetlejenta mi kan gå! Hun har gått noen skritt før også, men hver gang vi prøver å lokke henne, blir hun irritert og setter seg rett ned på rompa. I dag var det visst ingenting som stoppet henne, hun lekte, klatret opp sklia, gikk rundt, og krabbet som et lyn inne mellom mødre, fedre og barn.
Det var tydeligvis stor suksess å ta henne med hit. Hun var ikke klengete, og lekte mye på egenhånd, til stor glede for mamma som fikk to hender fri og kunne stolt stå og se på vetlejenta som koste seg.

Etterpå spiste vi på McDonalds, etter ønske fra bursdagsgutten. Det var som det alltid er, god mat til å være mat fra McDonalds.

Vi gikk fra McDonalds til Shopping Boulevard (som er omtrent midt i bildet), for å ta taxi hjem. Vi kommer oss rundt med vetla ved å ta bilstolen oppi vogna. Fungerer greit på korte turer, men egner seg ikke ved mye trilling eller bare en forelder til stede.

På vei hjem ble øyelokkene for tunge for vetla, men med litt iherdig plaging fra mamma klarte vi å unngå at hun sovnet helt.
Litt kveldsmat og stell og rett i seng.
Mor fikk skrive blogg og far trente, men filmen vi prøvde å se måtte stoppes da faren i huset sovnet fra hele greia.

Påskeharer i Brasil

Vi gledet oss masse til påskehelgen, fordi Jan Erik hadde fri langfredag og 2.påskedag. Vi tilbragte påsken på hotellet i Belèm, med rolige dager uten for mange planer.
Det betyr bading, små turer i gatene rundt hotellet, og noen turer på kjøpesenteret. Vi brukte påskehelgen til å fylle på med energi til flere travle hverdager.

Skjærtorsdag, påskepynten er komt på plass i lobbyen, til vetlas store glede.

Siden vi er vant med mengder av gul pynt, og kyllinger som er selve symbolet på påske, var det ganske stusselig å feire påske med et par harepus-bamser på et hotell.

For meg var det mer som en "vanlig" langhelg, og hadde det ikke vært for invasjonen av påskebilder fra Norge på facebook, hadde jeg ikke tenkt over at det var påske i det hele tatt.

Midt i det verste ettermiddagsregnet kom denne mannen forbi på gaten utenfor hotellet, med en slags grøt eller suppe i to svære panner på sykkelen sin. Det var tydeligvis populært, for først måtte han søke ly inne ved husveggen mens tre menn kjøpte suppe, og litt etterpå, da det ble et lite opphold mellom regnbyene, kom det enda flere for å kjøpe mat.

Etter en tidlig frokost på langfredag, gikk vi ut for å nyte sol og varme (i grunn gjorde vi det fordi Victoria bestemte retningen og gikk denne veien mens hun holdt Jan Erik i handa).

Frem og tilbake, blir aldri lei av å rusle.

Lørdag ettermiddag gikk vi til en restaurant for å spise lunsj, La Madre. 

Det var mye regn denne dagen, og det hjalp ikke på stemningen at jeg såg sånn cirka hundretusen bilder på facebook fra vakre Norge, der folk, fjell og fjord badet i herlig solskinn.

De har utrolig god mat, den beste jeg har smakt hittil i Brasil, og bedre enn det meste i Norge.

Jeg har spist fantastisk biff her tidligere, men idag ble det Filhote (lokal fisk) i kremet curry-saus med couscous.

Muligens den beste retten jeg noensinne har spist. 

Det er dyrt her i forhold til andre lokale steder, (rundt 200 kr. for en middagsrett) men så er det tross alt en unik kvalitet over maten her, som ikke kan sammenlignes med de rimligere stedene.

Lørdag var vi på senteret, og spiste på en buffètrestaurant med interiørartikler til salgs, og paraply-lamper i taket.

Påskemorgen! Brasiliansk påskepynt og påskeegg på frokostbuffeten.

Ene damen som jobber her kom rett bort til Victoria med et påskeegg, og hun ble meget fascinert av den fine innpakningen. Full av forventning ville hun selvsagt åpne den med en gang, og ble enda mer giret når hun oppdaget hva som var inni. 

Sjokoladeegget var som klistret fast i munnen helt til en ansvarlig pappa mente hun hadde spist og griset nok, og tok det fra henne.

Påskeeggene her i Brasil er laget av sjokolade, pakket inn i fint silkepapir og som regel fylt med sjokolade eller leker. De har mange ulike størrelser, og de største koster over 700 kr.

De hadde laget en påskekake til frokostbuffeten, jeg prøvde å drøye frokosten i håp om at noen skulle ta det første stykket, men måtte til slutt gi opp og gå derfra uten å få smake på påskekaken.

 Jeg trøstet meg med å spise en "dumpling with vanilla cream" (liten bolle med vaniljekrem) i stedet, min favoritt blant all maten på frokostbuffeten.

1.påskedag gikk vi på markedet for første gang. Det er marked hver søndag formiddag, og vi fant nylig ut at det bare ligger et par gater fra hotellet.

Siden vi gikk hit rett etter frokost, var det forholdsvis lite folk og veldig behaglig å gå rundt og se i bodene. 

Vi oppdaget at vi hadde mistet smokkesnoren til Victoria, og mens jeg la på sprang nedover for å finne den før noen plukket den opp og kastet den, ble jeg snart vinket tilbake av Jan Erik som allerede hadde funnet den igjen.

De hadde mange fisker i to ulike boder, jeg har aldri sett levende fisk i plastposer før, og fikk umiddelbart lyst til å kjøpe en bolle og noen poser med fisk. Jeg har fått lov til å kjøpe det når vi får oss leilighet. I ettertid har jeg grublet en del på hvor lenge en fisk kan leve, og hva vi skal gjøre om det skulle skje noe med fisken. 

Vi får ta en diskusjon om det før vi gjør alvor av planene om å bli fiske-eiere.

De hadde til og med noen søte valper til salgs på markedet, jeg var kjempeivirg og ville at Victoria skulle få se de små valpene.

Hun kunne ikke brydd seg mindre, kastet et raskt blikk ned i kassen og lurte på hva i all verden vi gjorde her, totalt uinteressant.

Victoria har pyntet seg med et hårbånd kjøpt på markedet.

(Jeg har pyntet henne, og hun og pappaen har noe motvillig latt det være i fred).

Tilbake til hverdagen, Jan Erik er på jobb igjen og Victoria har byttet ut pengene mine med ei ku.

En typisk hverdag i Brasil

Dagen starter tidlig, vetla våkner som regel rundt 5-6, og klokken 6 drar Greven på jobb.
I halvsvime prøver jeg som regel å få vetla til å ligge i senga litt lenger, med varierende suksess.
En dag sov hun til klokken 8, og da jublet jeg, og tenkte at dette godt kunne bli den nye standarden, helt til jeg skjønte at det var en begynnende feber som gjorde henne døsig.
Rundt klokken syv spiser vi frokost, og noen ganger er vetla så rolig at vi kan sitte der helt til omelett-dama har inntatt kjøkkenet, og da deler vi en omelett, som vetla gladelig spiser uansett hvor mye hun har spist allerede.

Etterpå er det enten soving, eller bading, det varierer med formen på mor og barn.
Det er stort sett kun sol på formiddagen, så det er igrunn best å bade da, og nyte sola mens den er der.
Det gir energi til resten av dagen, som er ganske ensformig.
Etter bading er det tid for en lur, og da er det pause; fullstendig fristilt tid som ikke brukes til noe fornuftig (i grunn er det jo fornuftig likevel, da det er disse små pausene som hindrer mor i å gå fra vettet).

Leking på rommet med favorittleken hennes, lommaboka mi.

Etterpå er det leking på rommet, helt til vaskedamen kommer, da går vi enten opp og bader, eller leker i loungen (viss det regner).
Det regner alltid på ettermiddagen, noen ganger starter det så tidlig som 14.00-15.00. Da er det ofte regnbyer resten av dagen, som kommer plutselig og stopper brått.
I dag begynte det å regne klokken tre, så vi gikk inn i loungen og lekte litt i stedet. Regnet ga seg fort og solen kikket frem igjen, så vi gikk ut igjen for å bade mer. Det begynte derimot å regne igjen etter ti minutter, og da la vi på sprang inn igjen, og holdt oss der.

Leking oppe i loungen, skattejakt i korga under vogna.

Som regel blir vi bare på hotellet hele dagen, men noen dager tar vi oss en tur ut med vogna.
Det blir vanligvis midt på dagen, jeg har som hovedregel å kun gå ute i gatene mellom klokken 12.00 og 18.00, og på grunn av alle regnbyene er det best før klokken 15.00.
Så ettermiddagene/kveldene tilbringes stort sett på rommet, der vi leker, leser og følger med på trafikken i gaten utenfor.
En dag gikk vi imot all normal prosedyre og gikk ut på tur klokken 17.00, noe bekymret for at det var for lite folk i gatene.
Vel hjemme igjen blir det tid til spising og leking før vi starter på kveldsrutinen.

Ene kvelden da alt går tilsynelatende bra, nekter vetla å slippe handa mi etter at jeg har lagt henne. Vanligvis sovner hun innen 5-10 minutt og da kan jeg ta til meg handa uten at hun våkner.
Denne kvelden sovnet hun ikke, og jeg ble sittende der på halv åtte i en ukomfortabel stilling mens den ene handa mi holdt hennes, nede i sengen hennes.
Plutselig banker det uventet på døren. Jeg vil ikke la det forstyrre vetla, så jeg forholder meg rolig. Det kan være klesvasken vår som er komt igjen, den pleier å komme igjen kvelden etter innelvering.
Det fortsetter å banke på døren, tre ganger med pause imellom. Så åpner de døren, men blir stoppet av sikkerhetslenken. Åpenbart er vi på rommet. Da banker de på døren enda flere ganger.
De gir opp. Jeg er glad for at vetla ligger rolig enda, men nå må hun begynne innsovningsprosessen på nytt. Jaja. Sånt som kan skje. Slapp av og så sovner hun snart. "DRRRRIIIING DRRRRIIINNG" Den skarpe lyden av telefonen skjærer gjennom rommet. Velta er rolig, så jeg sitter stille og venter på at ringingen skal stoppe.
Da det endelig stopper, går det bare et minutt før det starter igjen. Jeg forbanner telefoner og folk som ikke skjønner at det er midt i leggingen av vetla.
Det ringer for tredje gang, og nå finner ikke vetla roen igjen. Jeg tar henne med inn i stua og ringer resepsjonen. Jeg sier ifra at det er noen som har ringt meg, og at jeg lurer på hva det gjaldt.
Mannen snakker ikke engelsk, så det er ingen av oss som skjønner hva den andre prøver å si.
Han tror at jeg vil ha han til å ringe noen for meg, og spør etter telefonnummeret. Jeg sier at det ikke var det jeg mente, sier farvel og legger på, denne samtalen førte ingen steder.
Jeg tar vetla med meg inn igjen på soverommet, og legger henne ned. Hun er rolig og jeg tenker at nå har hun tenkt å sovne!
Noen sekunder senere skjærer den skarpe ringelyden fra telefonen gjennom rommet igjen.
Mannen i resepsjonen forteller meg at jeg ikke ga ham noe nummer å ringe, så jeg må gi ham nummeret jeg ønsker at han skal ringe.
Noen hakk over irritert og oppgitt, svarer jeg så høflig jeg kan at det var ikke det jeg mente, og avslutter med it´s ok, no problem. Okay?
Rimelig forbannet over telefonen drar jeg ut kontakten. Så går jeg inn på soverommet og drar ut den også. Telefonen på badet lar seg ikke koble fra, så den får bli værende, bak en lukket dør.
Telefonen på rommet til Victoria har Jan Erik allerede koblet fra.
Nesten to timer etter start sovner vetla endelig, og mine planer om å skrive ble umiddelbart skrinlagt på grunn av overhengende trøtthet.

Som regel dager kommer Jan Erik hjem 19.45, da leker han litt med Victoria, før kveldsstell og legging.
Noen dager i uken blir han derimot igjen i Barcarena, og det var jo selvsagt en av de dagene at alt skar seg med leggerutinen.

Hver dag har jeg store planer for kveldene, når jeg endelig får tid til å gjøre alt jeg skulle gjort om jeg hadde tid; lære portugisisk, skrive, lese en bok, se en film, nyte en god middag og så videre.
Når freden endelig senker seg, og jeg får tid til å kjenne etter, så er jeg ganske så kaputt faktisk, og alle de store planene blir utsatt til neste kveld. Da er jeg sikkert mer opplagt!

Victoria leker i loungen, som regel tilbringer vi tiden i trappa, ho elsker å gå i trapper.

Utsikten vi aldri får nok av, her er noe nytt å se hver dag.

Det geniale med å bo på hotell. Hadde det vært klesvasken det sto på, kunne jeg bodd på hotell for alltid. Skitne klær blir lagt i en pose som vaskedamen tar med seg, og klærne kommer igjen nyvaska, strøkne og innpakket i plast på hver sin henger.

Mandag på lokalt vis

Den herlige helga kom og gikk, og den etterhvert monotone hverdagen vår sto for tur igjen.
Søndag ettermiddag prøvde jeg iherdig å komme på noe som kunne bryte opp dagen vår, og etter noen søk på Google Maps kom jeg frem til at det var et kjøpesenter ganske nær hotellet. I luftlinje hvertfall. For å ta seg frem til fots derimot, måtte vi gå noen lengre omveier, siden folkene her i Brasil ikke planla infrastrukturen utifra mitt ønske om å gå fra Radisson til Shopping Patio Belém.

Denne morgenen fikk jeg en klisjè slengt i trynet. Victoria er en forholdsvis rolig jente, og selv om hun foretrekker å ha meg i umiddelbar nærhet når hun leker, hender det at hun kan kose seg alene en liten stund.
Det var nettopp det hun gjorde i dag, men etter noen minutt uten en eneste lyd måtte jeg se hva hun hadde fore seg som var så oppslukenede, og der finner jeg henne med hele gulvet fullt av cashewnøtter, noen i handa hennes og noen i munnen. Hun vet at hun ikke har lov, og jeg tar nøttene fra henne og begynner å plukke opp fra gulvet, mens hun selvsagt er kjappere enn lynet og plukker med seg flere nøtter fra gulvet. De er kjapt på plass inni munnen, og hun ler idèt hun bøyer seg ned for å ta flere.

Nøtteparadis

Bare noen minutter senere, så er det merkelig stille i stua igjen. Jeg finner henne på kne ved siden av søppelbøtta, med youghurt oppover begge armene, og cashewnøtter i nevane og i munnen. Da har hun selvsagt lokalisert nøttene jeg konfiskerte, og begynt å plukke opp nøttene fra søppelbøtta.

Victoria skal bare spise lunsj etter formiddagshvilen, og så skal vi gå. Da er batteriene på topp, og regnet kommer ikke så tidlig på dagen, så vi har god tid.
Tilfeldigvis får jeg beskjed av Phillip via facebook, at Roberto (sjåføren) har avtalt en visning, og vil at jeg skal ringe ham. Han kan ikke ringe meg på min norske telefon, men han har ringt til Jan Erik. Jan Erik kan heller ikke ringe meg, får ikke brukt facebook på jobb, og denne dagen var det selvsagt noe galt med PC´en hans, så han fikk ikke sendt mail heller.
Det er nesten et under at det gikk an å få tak i meg.
Jeg prøvde å ringe Roberto med hotell-telefonen noen ganger, uten hell. Jeg ga opp og sponset telefonselskapet mitt med noen dyre ringeminutter til et brasiliansk nummer.
Roberto skulle komme til hotellet, og ringe opp på rommet mitt fra resepsjonen.
Victoria låg og sov, så jeg satte meg ved vinduet for å følge med på når han kom, for å få noen ekstra sekund til å gjøre henne klar på.

I dag hadde han med seg kona si, Adriana.
Ei kjekk dame, Victoria likte henne umiddelbart, som ikke snakket et ord engelsk.
Han hadde tenkt at vi kunne bli med de og spise lunsj. Da vi ankommer den lille kafèen, er det stengt,  men en mann som sitter utenfor roper til de inne at de må åpne opp, og jammen kommer de og slipper oss inn, men lukker igjen gitteret bak oss.
Vi får en håndskreven lapp med et lite utvalg av matretter på, og etter å ha blitt advart mot et par av rettene, velger jeg å gå for det tryggeste valget (det eneste jeg skjønte hva var); stekt fisk.

Veldig godt faktisk, skjønner hvorfor dette er stamplassen til Roberto.

Jeg spiste med vetla på fanget, så godt det lot seg gjøre, men da Adriana var ferdig, spurte hun om hun skulle ta Victoria så jeg kunne få spise. Victoria hadde ikke noe problem med det, og koste seg mens Adrianan bærte henne rundt.

I skålen til venstre var det en blanding av bønner med små kjøttbiter, og siden vi likvel hadde beveget oss langt utenfor min komfortsone, så prøvde den kresne ganen min bønnene, og det viste seg å være veldig godt! 

I skålen til høyre er det Farofa, et lokalt krydder, jeg spiste litt, men er fremdeles usikker på hva det smaker. Victoria spiste selv i dag, så halvparten av maten låg igjen på gulvet.

Kafè/restaurant rett ved fortauet ved en trafikert vei. Det kom en spinnahakkande løgen mann forbi - postbudet - som lagde "Donald-lyder" og andre lyder, som minnet om dyrelyder. Han kikket inn til oss og satte i å lage de rareste lyder, Victoria sperret opp øynene og kikket etter han idét han for videre.

Jeg ble positivt overrasket av maten på dette lille stedet, og det kostet bare 12 reais (ca. 36 kr) for middagen.

Lokalt var ikke så verst likevel, man må bare vite om de rette stedene.

Så går jeg inn på doen. 

Når jeg lukker opp dodøra, kommer det tilsyne en liten sverm av virrende maur i døråpningen. Jeg tenker bare "Hjelp! Ææææææ. Slapp av. Forhold deg rolig, lat som ingenting". Jeg sniker meg forbi maurene, og står nå inne i et lite rom, innesperret av maur. Jeg kjenner et snev av klaustrofobi (som jeg ikke har), og tenker at sånn er det her, det er bare noen maur. Det betyr ikke at maten er dårlig eller kjøkkenet skittent. 

Jeg bestemmer meg for at jeg skal gå på do her, selv om jeg helst ville holdt meg. Dette må jeg gjøre, fordi sånn er det her i Brasil.

Da jeg har trekt i snora (bokstavlig talt, det var en vanntank på veggen og en snor man må dra i), ser jeg til min store skrekk en tynnbeint edderkopp som henger under vanntanken. Jeg hopper bakover og kjenner angsten spre seg utover fingre og tær. Den er sannsynligvis død, noe som ikke gjør saken bedre. 

Jeg bare kobler ut alle tanker, vasker hendene fort som fy, åpner døren og smetter kjapt ut for å unngå å få maur på meg.

Den positive innstillingen har dalt noen hakk, jeg kunne sikkert spist her igjen, men da ville jeg unngått toalettet.

Vi ser på en leilighet, den er helt perfekt, ny, moderne og passe stor. Uteområdet er flott, med barnebasseng og en liten lekeplass.

Leiligheten er derimot allerede utlovd, men de holder på å ordne papirene, så viss vi vil ha den må vi være kjappe, så vi kommer de i forkjøpet.

Siden det ikke går kjapt å ordne noe som helst her, så går nok denne leiligheten til noen andre. Det skulle komme en lik leilighet i samme bygg for utleige, men hun visste ikke når, for det var avhengig av når de som bodde der fant seg en ny leilighet.

Så da er vi fotsatt like langt, men likevel litt nærmere.

Utsikten fra verandaen i fjerde etasje.

Da vi kommer hjem, er vetla trøtt, og jeg prøver å legge henne. Hun nekter, og det blir bare sutring. Hun vil ikke noenting, og jeg holder på å tørne inne på det (etterhvert) lille rommet vårt.

Jeg bestemmer meg for å ta den turen til handlesenteret nå i stedet, og håpe at det ikke blir regn før senere.

Noe overveldet av enda flere nye gater og områder, finner jeg frem til baksiden av senteret, akkurat idèt jeg tenker at jeg har gått inn feil gate og vil snu.

Etter ca. fem minutter inne på senteret, begynner vetla å klage. Jeg gir henne en kjeks, og hun er fornøyd. Helt til hun har spist den opp og krever å få en til.

Jeg klarer (superfort) å finne meg noen sandaler, før kjekslageret går mot slutten og jeg går innom en "alt-mulig-butikk", Las Amaricanas, og kjøper noen klær til henne og mer kjeks. Litt nye badeleker og fine vaskekluter blir det også.

Nye sandaler. 

Desverre er vi nå komt til et punkt da kjeks ikke har ønsket effekt lenger, og jeg må komme meg hjemover. Regnet øser ned ute, jeg venter til det roer seg litt og skynder meg ut.

En mann roper noe etter meg, og da jeg sier at jeg ikke forstår, prøver en dame å oversette til engelsk, "How can I say.. Your baby.. It´s raining on your baby."

Jeg svarer bare "Yes, I know. I just have to walk fast".

Senere skjønte jeg jo at de mente nok at jeg var sprø som gikk ute i regnet med en baby, for her i Brasil venter man til regnet stopper, man går ikke hjem når det regner uansett så trøtt og grinete babyen er.

Regnet hadde som sagt roet seg, men det tar seg raskt opp igjen, og innen fem minutt høljer det ned så masse at jeg kunne likesågodt vasset gjennom elva.

Vetla er noenlunde tørr inne under kalesja, men jeg er usikker på hvor lenge den holder alt dette vannet ute.

På vei over et gangfelt kommer en ung mann springende med en paraply, holder den over meg og leder meg inn under et tak. Vi står nå inne på en liten milkshake-kiosk, og nå tør jeg ikke gå ut igjen i regnet før det har roet seg, siden "redningsmannen" står litt bortenfor og kan se om vi går ut igjen i regnet.

Mr. Mix - vårt ly for regnet

Kjeks og venting på opplett...

Etter vel tjue minutter har vetla nådd sin smertegrense, og begynner å grine. Jeg føler meg helt forferdelig, for her står jeg, uten noe annet alternativ enn å skyndte meg hjem, mens vetla er trøtt og lei seg.

Regnet gir seg og vi legger i vei hjemover. Vetla stopper å grine da jeg løfter henne opp, og bærer henne resten av veien til hotellet.

To slitne jenter ankommer hotellet, men for øyeblikket er det mor som er mest sliten og ikke minst gjennomvåt, mens vetla viser seg å være ganske fornøyd med seightseeingen på armen min.

Flere opplevelser i Brasil

Denne uken har jeg kikket på leiligheter igjen. Denne gang med Roberto, sjåføren til Monica.

Vi såg først en flott leilighet, men litt liten stue og ingen mulighet for oppvaskmaskin; dog kunne man installere en liten oppvaskmaskin på kjøkkenbenken.

Utsikten fra trettiende etasje var aldeles fantastisk, vi kunne se ned på det store kjøpesenteret, samt elva og "Estacao Das Docas". 

Det var tre soverom og fem bad. Fullstendig galskap, men sånn er det her i Brasil. Et bad til hvert  soverom, et til gjester og et service-bad, antagligvis til hushjelpen.

Fellesområdet hadde basseng, lekeplass, lekerom, trimrom, grillplass og idrettsbane.

Jeg var spent på de andre leilighetene, for dette var svært lovende.

Neste leilighet var ganske lik, blokkene var begge 4 år gamle, og bygd i samme stil. Leiligheten var forøvrig litt mindre innbydende, og utsikten fra niende etasje var ikke mye å skryte av.

Jeg bestemte meg for å droppe å sjekke ut fellesområdet, da vi selvsagt kom til å se betydelig finere leiligheter enn dette i løpet av dagen.

Til de to siste leilighetene hentet vi nøklene på et kontor, og drog alene for å se. Det var like greit, for den tredje leiligheten var heller laber. 

Sjåføren hadde oppdaget at antallet bilder jeg tok, tilsvarte hvor mye jeg likte leiligheten. Det ble kun tatt bilder i den første leiligheten.

Det var et lite (lite) svømmebasseng på området, og ellers ganske dårlig med aktiviteter.

Leligheten hadde en kjempestilig stue, avdelt med et trinn, men resten av rommene var bak lukkede dører ut fra stuen, noe som gjorde til at det føltes veldig trangt der. Kjøkkenet var trangt, skittent og hadde en stram lukt av noe gammelt og råttent, og jeg kjente at dette var et ubehagelig sted. Her var det fullstendig uaktuelt å bo.

Den fjerde leiligheten hadde jeg forhåpninger til, men virkeligheten sa meg at den holdingen burde jeg droppe.

Heisen opp til sjette etasje var av den gamle typen, samme som de har på Rimi i Høyanger. Dette var første gang jeg såg en slik heis her i Belém.

Det lovet ikke godt.

Leligheten var gammel, det sto rot i poser og spann i alle rommene, verandaen var så liten at jeg fikk kluastrofobi av å gå ut der, under air-conditionen var det fukt og vinduene var maskert med folie, som var så tett at ikke engang lyset fikk særlig innpass.

Jeg visste selvsagt med en gang at her kom jeg aldri til å flytte inn, men vi tok en runde på området for å se på fellesarealet. De hadde et samlingsrom med klappstoler i plast, gamle og slitne. 

Da vi spurte etter bassenget, fikk vi beskjed om at det fantest ikke noe basseng her. 

Den lovende dagen ble altså ikke bedre enn den første leiligheten, som jeg faktisk kunne se meg selv og familien bo i.

I heisen i den siste leiligheten traff vi en ung gutt, som fikk meg til å tenke på min bror, Michael. Han var kledd i kule klær, med caps, kanskje jeg kan kalle det hip-hop-stil. En helt vanlig, lovende, ung gutt fra Brasil.

Jeg kjente noe rart i magen, da jeg nettopp hadde slaktet blokken han bodde i, fått frysninger av leiligheten vi hadde sett, og tenkte at brannsikkerheten her var for dårlig (fraværende).

På tross av min arrogante og overlegne holdning, så var nok denne gutten en av de heldige her i Belém, som faktisk har tak over hodet, i tillegg til at blokken var inngjerdet, hadde vakter og parkering i kjelleren.

Jeg fnyser av standarden og at de ikke har basseng, mens andre er lykkelige over at de kan være trygge for kriminelle og har et sted å bo.

Det var bare et av de "øyeblikkene", da man virkelig får kjenne på velstandsforskjellene i verden.

Lørdag var i i parken litt bortenfor hotellet, en av de bra områdene her i Belém. 

Det er denne parken jeg har vært i før, på hverdagene med Victoria.

I dag var det derimot en helt annen opplevelse, det var masse folk, familier og barn. 

De solgte popkorn fra små vogner, helium-ballonger, iskrem og små leker. 

Vi ruslet rundt, kjøpte en ballong til Victoria, den kostet 5 reais (ca. 15 kr), men vi fikk den for 4 (ca. 12 kr), fordi hun ikke kunne veksle. Vi kjøpte to kokosnøtter, og Victoria klarte nesten ikke vente på at mannen skulle åpne den, hun elsker kokosnøttvann.

Inne i parken, masse liv her i dag,

Drikker kokosnøttvann med sugerør, rett fra nøtta.

Min herlige familie!

Meg og prinsessa mi ser etter fisker i vannet.

Vi såg også en løshund, den såg ganske skabbete og slitt ut. Jan Erik fortalte at det var helt vanlig, i Barcarena såg han løshunder hver dag.

Jeg syns jo det var litt trist da, men da tenker de vel det samme om løshunder som vi gjøre om løskatter? Noen syns synd på de og gir de matrester, noen misliker de, men ingen forbarmer seg over dem.

Vi handlet på dagligvarebutikken, og gikk innom en dyrebutikk på vei tilbake. Masse søte kaniner, fugler, fisker, hamster og små hvite rotter. Victoria holdt på å dette ut av vogna i ekstase over alle dyra. Vet ikke om hun eller dyrene var mest glad for at de var i bur, på trygg avstand fra hverandre.

Intens i blikket, omgitt av alle de små dyra.

De siste dagene har det vært noe galt med vannet i bassenget, de har prøvd å rense det, med lite hell. Det går an å trakke litt på grunna, men det er ikke særlig fristende. Da har vi så og si ingenting å finne på her, og må tenke nytt for å aktivisere vetla.

Søndag spiste vi lunsj på Mangal das Garcas, en eksklusiv restaurant med buffet. 

Maten var god, spesielt laks fra Alaska i en nydelig kremet saus.

Desserten var jo bankers, sjokoladepudding og jordbær. Jan Erik tok en stor skje med sjokolademousse, som viste seg å være mørkelilla acai-pudding i stedet, noe som ikke var lett å se i det dunkle lyset inne i lokalet. Han smakte, beskrev den som "helt grei", og lot vær å spise mer.

Etterpå gikk vi en tur i parken, Victoria storkoste seg med å kikke på fuglene og de vakre omgivelsene.

Vi såg små krabber i gjørmen blant Aningal-planter (trær), skilpadder som svømte under vannflaten, en papegøye, firfirsle og iguana.

Familien ved utkikksposten ved elva.

Aningal-planter, nede i gjørmen her lever små krabber.

En papegøye! Artig å se.

Utsikte over elva, Garcas i gjørmen nede ved vannkanten.

Inne i parken, en garca som jakter på fisk.

Victoria gikk og gikk, i dag fant hun ut at hun kunne holde i bare den ene hånda, og koste seg på tur med Patricia. Hun bestemte selv hvor hun ville gå, og det var ned i denne kjelleren der publikum selvsagt ikke har adgang

Mamma og Victoria; den beste skatten i hele verden.

En ny uke i Belém

Utsikten fra taket, da vi tok et kveldsbad med vetla.

Tirsdag var det planlagt tur til politiet, for å registrere oss og få CPF-nummer (brasiliansk personnummer).
Susan, ei dame som jobbar på Albras, hadde organisert bil fra Albras og skulle selv være med og hjelpe oss.
Er det noen som har inntrykk fra tekstene mine, at brasilianerene er dårlige på logistikk, planlegging og å holde avtaler? Vel, les videre og døm selv.
Vi måtte ha to passfoto av hver av oss, og jeg hadde bare ett. Hun møtte meg i resepsjonen, og derfra gikk vi til en liten fotobutikk. Det var 6 ansatte med uniform, og ytterligere 2 menn som tydeligvis jobbet der. Likevel måtte vi vente i 20 minutter på passfotoene.

Tilbake på hotellet, der bilen vår er ankommet, og vi drar avsted til Policia Federal.
Susan guidet sjåføren som var fra Barcarena, og etter ca. 15 min ankom vi politet.

Inngangspartiet til politiet, en smule uvant for oss kun har vært på politikontoret i Høyanger.

De er ikke kjent for å være hjelpsomme eller hyggelige på slike kontor, og Susan ser på oss idèt hun åpner døren og sier: "It´s the angry lady".
Susan ber oss ta frem passene og visumpapir; Jan Erik sjekker papirene og jeg leter gjennom vesken, men vi vet begge to at vi ikke har med oss pass.
Jan Erik og sjåføren drar tilbake til hotellet for å hente pass, mens jeg, Victoria og Susan blir igjen. Damen i skranken gjør klar papirene mens vi venter.
Alle må ta fingeravtrykk, til og med Victoria.
Vi får også beskjed om at passbildene til Victoria ikke kan være i svart/hvitt, så når sjåføren kommer igjen må vi kjøre til en fotobutikk og ta nye passbilder av henne også.
Etter en liten evighet kommer Jan Erik igjen med passene, etter å ha kjørt rundt i Belém med en sjåfør som ikke visste veien, verken til hotellet eller tilbake til politiet.

Hele gjengen drar avsted for å ta passbilder, etter 15 minutters kjøring finner Susan en liten fotobutikk, og da mener jeg, liten. Butikken var betjent av en mann som satt ved et skrivebord med en PC, han hadde et kamera og en hvit bakgrunn. Da han skulle ta bilder snudde han seg bare sidelengs i stolen og knipset. Uavhengig av den enkle stilen, fikk vi bra passbilder av vetla, og det bare på 5 minutter!
Vi kjørte tilbake med bildene og fikk utlevert en liten lapp som vi måtte ta med videre i systemet.
Selv om jeg var totalt uforberedt på alle krav som møtte meg, følte jeg at vi klassfiserte som familien "rotehode" i dag.

Neste CPF-dag ble planlagt til mandagen etter, og da skulle vi innom tre forskjellige kontor; posten (for å få CPF-nummer), policia federal (ikke samme som sist, her skulle vi ta bilde og fingeravtrykk), og policia receita (for å få utlevert CPF-bevis).

På postkontoret. Tenk deg at du kommer inn i et stort service-lokale for første gang, litt usikker på hvilken skranke du skal til og hvordan systemet fungerer, i tillegg til at du ikke skjønner et eneste skilt eller instruksjon, og ikke kan spør noen fordi de snakker et annet språk.

Jeg tror jeg har skjønt opplegget nå i ettertid, men jeg ante ikke hva vi gjorde de ulike plassene, og ble geleidet av Jan Erik (som ble geleidet av Susan på telefon), sjåføren som kjørte oss til de tre stedene, og de ansatte som pekte og sa hva vi skulle gjøre (på portugisisk), uten at vi skjønte noe mer av den grunn.

Policia Receita.

Vi håpte at vi satt og ventet på rett plass, vi fikk tildelt tre nummerlapper av en mann i skranken, og så pekte han hitover.

Det føltes som om vi satt i en sal og var publikum, siden stolene var organisert slik som dette (vi satt langt fremme).

Hos policia federal hadde vi en avtale, og vi ble selvsagt forsinket, en forsinkelse som startet da sjåføren hentet oss klokken 13.00 i stedet for 11.00.
Det som er helt utrolig er at uavhengig av denne forsinkelsen, så gikk dagen over all forventning, vi fikk unna alle tre kontor-besøkene som planlagt.
Det forundrer meg at alt gikk så bra, jeg venter fortsatt på beskjed om at noe mangler eller at det har skjedd en feil og vi må gjøre det på nytt.
Vi møtte forøvrig bare hjelpsomme og kjekke folk, så det var helt bortkastet å være forberedt på vanskelige kontoransatte.

I gata der sjåføren parkerte, litt bortenfor Policia Federal.

Muffins og sjokolademelk/juice til hotellets gjester! Utrolig glad for at jeg har vetla; for da tar jeg (tilsynelatende) muffins til henne, for så å hjelpe henne med å spise den opp.

Fredag planla jeg å dra på kjøpesenteret med Victoria. Jeg avtalte med sjåføren til Monica, og ble hentet litt over klokken to. 

Jeg prøvde å finne klær til meg selv, jeg fant en bluse og et belte, men endte opp med å fylle vogna med bøker til vetla, nye leker og et strandsett som jeg måtte ha på ryggen.

Strandsettet til Victoria.

Litt før klokken fire ringte jeg sjåføren for å bli kjørt hjem, men da var han opptatt med et uforutsett oppdrag. Sjåføren skulle sende meg melding når han var klar. Vi trasket litt videre, men gleden over å gå på shopping bleknet raskt, etterhvert som både jeg og vetla ble trøtte og slitne.
For å få tiden til å gå, gikk vi innom en spillehall, der vetla storkoste seg i et Snoopy-fly, en liten stund i alle fall.

Halv seks gir jeg opp min blyge "ikke-ring-og-mas"-holdning, og ringer sjåføren, som har vært klar og ventet på meg i en time, uten mulighet for å ta kontakt, da telefonen hans er sperret for utenlandske nummer.
Nå er det derimot tid for henting av barn på skole og i barnehage, så en drøy time etterpå kommer vi oss endelig hjemover.
Sjåføren er forøvrig så hyggelig, og bilen er kald og god, så jeg klarer å glemme at jeg er helt utslitt, hvertfall til vi kommer hjem til rommet vårt.

Denne helga var uten planer, ganske deilig igrunn, og vi nøt hvert sekund, vi sola oss (merk: var ute i sola, i aktivitet), bada, var en tur på handlesenteret og slappet av med sesong 2 av "Lilyhammer" på kveldane. Det ga oss muligheten til å glemme alt hverdagsstress og få påfyll av energi.
Søndag spiste vi lunsj med Philip og Patricia på "Ponto do Acai" (c med grisehale, uttales som en s), en restaurant som serverer mat med moste Acai-bær til.
Første smaksinntrykk var...
... Tran!!
Derimot ved brasilanerene råd, og etter et lass med sukker oppi, ble smaken faktisk helt ok.

Vi fikk Acai-bærene i en mugge, og helte oppi hver vår skål. Så tilsatte man sukker etter eget ønske...

"Ponto do Acai" med Philip og Patricia.

Pizzakveld på rommet! Vi bestilte kun en stor pizza, men den ble levert med en 2-liters brasiliansk brus (minnet om champagnebrus). Om den var gratis vet jeg ikke, da kvitteringen satt seg fast i betalingsterminalen.

Vetla klarer ikke å vente til vi har fått delt opp pizzaen og tyvstarter på en pepperoni.