To uker allerede!

 Elven ved "A Casa das Onze Janelas" (Huset med elleve vinduer), en kjent attraksjon i Belém.

Nå er det to uker siden vi kom til Brasil.
Det føles ut som en evighet, det har skjedd både mye og lite på en gang.
La meg forklare nærmere.
Vi bor for tiden på hotell, men skal flytte inn i leilighet etterhvert.
Vi må i utgangspunktet finne leilighet selv, men jeg og Victoria har stort sett sittet på hotellet, da vi ikke har noen mulighet til å komme oss rundt.
Så da skal jeg altså:
- søke opp leiligheter på brasilianske nettsteder
- avtale visninger med mennensker som kun snakker portugisisk
- komme meg på visning med vetla
- kommunisere med utleier på portugisisk.
De to første og det siste punktet er vanskelige (les: umulige), og det tredje er faktisk helt umulig (les: uoverkommlig).
Det ser derimot ut til at vi stadig kommer oss nærmere en løsning, og skal få delvis hjelp til visninger og lån av bil med sjåfør og barnestol.

Fra parken "Mangal das Garcas" (C´en skal ha grisehale og uttales som en "s").

Garca er fuglen til venstre som står og spiser insekter inne mellom trærne, og til høyre står en Iguana og betrakter verden med en beundringsverdig ro og tålmodighet.

Vi drakk kokosnøttvann for første gang! De hadde kokosnøttene i kjøleskap i ei lita bod langs fortauet, og hakket den opp med en svær kniv.

Victoria likte det så godt at hun ikke ville gi fra seg kokosnøtten.

Leilighetsjakten kommer oppå alt annet i hverdagen, ja, for det er hverdag her. Vi har betydelig mindre "fritid" her enn hjemme, da jeg har ansvaret for vetla hele dagen, fra 06.00-19.45, og i helgene må vi kose oss raskt, fordi ting tar utrolig mye tid her, og det er til stadighet ting som må ordnes.
Når jeg er alene med Victoria er det vanskelig å ha for mye planer, hun krever stort sett 100 % av meg hele dagen, med unntak av to høneblunder, som varierer i lengde. Da pleier jeg å sole meg (dette må planlegges nøye, da alt må gjøres klart før Victoria sovner, og så må jeg få henne til å sovne når vi kommer opp til bassenget), surfe på nettet/skrive/lese/se tv eller sove. Det høres kanskje ut som en slapp dag, men over 12 timer alene med en ettåring er alt annet enn slapt, og de små pausene jeg får til å koble av er høyt verdsatt og gir påfyll til resten av dagen.
Dessuten pleier jeg ofte å spise når hun sover, da nyter jeg maten; uten å holde noen på fanget, ha noen som pirker i maten min, smaker på alt og spytter ut halvparten og krever at jeg skal slutte å spise og heller leke på gulvet.

Pirkehøna har funne fruktfatet på treningsrommet.

En tur på butikken må helst planlegges noen dager i forveien.
Skal Victoria være med? Da må vi avtale med en sjåfør og høre om når det passer. Passer det for Victoria på dette tidspunktet? Det er vanskelig å vite da hun ikke har noen fast sovetid på dagen enda.
Skal jeg dra alene? Da må jeg ta taxi helt til inngangsdøren, og rett hjem igjen til hotellet.
Det må også være på et tidspunkt Jan Erik er hjemme, altså etter kl. 20.00 på hverdager eller i helgen.
Det bør også være på et tidspunkt jeg er noenlunde oppegående, og ikke reiser halvsovende til butikken som er så stor at man kan gå seg vill på vei mot kassene, og de snakker til deg på et språk du ikke skjønner, og prøver å finne ut hva som er hva, blant de mange tusen ulike sortene av mat med ingredienslisten på portugisisk.
Jeg har lært meg et ord helt på egen hånd; "acúcar" (i dette ordet skal den første c´en ha grisehale). Det betyr sukker, og står ofte høyt oppe på listen og fins i en stor del av produktene.

I helgene vil vi gjerne ha litt familietid, alenetid og aktivisering.
Som regel må vi prioritere, og gjøre de viktigste tingene, og utsette det mindre viktige.
I helgen trengte vi noen ting på butikken, og selv om jeg prøvde å planlegge butikkturen, dro jeg ikke avgårde før søndagskveld, etter at vetla hadde lagt seg. Jeg hadde tenkt å avlyse (igjen), fordi det var sent og jeg var trøtt, men da jeg fikk tilbud om å bli med Philip i taxi inn til butikken, måtte jeg bare benytte meg av sjansen og bli ferdig med det.
Det er ikke alltid så kjekt å sette seg i en taxi alene, når jeg ikke kan kommunisere med sjåføren og vet at det er en relativt farlig by, spesielt om kveldene.

Jeg handlet på Lider ved siden av Shopping Boulevard, en av de beste dagligvarekjedene her i Brasil, og denne var et "Magazin"; hvilket betyr at de har mange ulike varekategorier, blant annet dagligvarer, klær, tekstiler, babyutstyr, leker, elektronikk og hvitevarer, over tre etasjer.
Jeg var innom andre etasje og kikket på klær til meg selv og vetla, kjøpte med meg noen skjønne kjoler til henne og en kjole til meg selv.
Siden den såg så stor ut ville jeg ikke bruke tid på å prøve, jeg angret litt på det da jeg kom hjem og glidelåsen knapt kom halvveis opp.

Jeg handlet litt varer, og gruet meg til køen i kassen, men i dag var alle de vel 20 kassene betjent, og jeg kom rett bort til kassen der en mann holdt på å betale. Jeg hadde lagt på alle varene mine før damen hadde rukket å slå inn den første.
Det har ingen hast med noen ting.
En ung mann sto og pakket varene i poser for meg, så da jeg hadde betalt var faktisk alle varene ferdigpakket og klar, og jeg kunne bare holde ut hendene og få varene langet over til meg.
Fantastisk.
Det sto flere taxier utenfor, så det var ikke noe problem, jeg følte meg rimelig trygg, og sjåføren virket grei, som alle andre jeg har møtt på her.
Jeg følte meg ikke fullt så trygg da jeg oppdaget at setebeltet var kilt fast bak setet, og jeg måtte gi opp mine forsøk på å lirke det løs og håpe på det beste.

Nå er det en ny uke og hvem vet hva den bringer.
Litt positiv avveksling skal være kjærkommen, og med en planlagt tur til politistasjonen i morgen lover det godt for mitt ønske om adspredelse.

Gigantisk prinsessekake, i bursdagen til Emma som blei 4 år.

Victoria forsynte seg av restane når de andre ungane hadde gått fra bordet.

Utslitt etter selskap, sovna i bilen og såg ikke noen grunn til å våkne bare fordi vi var komt frem til hotellet.