Victoria kunne ikke vært mer eksemplarisk, og sovna momentant kvart over sju. Det ga meg nesten tre kvarter på å forberede (forbedre) meg, jippi.
For å få gjort så mye som mulig på en gang, tok jeg med telefoner og Mac´en på badet (har endelig fått meg portugisisk telefon, har en norsk, og en som jeg bruker uten sim-kort fordi den har bra kamera, så nå flyter det over av telefoner her).
Akkurat denne fredagen er det et forferdelig regnvær, storm med lyn og torden ute. Jeg er nesten klar klokken 19.50, og da ringer Jan Erik og sier at han ikke får tak i taxi nede ved Das Docas.
Renato, sjåføren til Sofie, skal hente meg klokken 20.00, men jeg kommer meg ikke noen plass før Jan Erik er komt hjem.
Jeg sier til Greven at jeg skal spør Sofie om Renato kan hente ham, og så skal jeg ringe opp igjen.
Jeg sender melding til Sofie på facebook, og hun ringer Renato og ber han kjøre til Docas for å plukke opp Jan Erik. Jeg ringer ham for å gi beskjed, og får svar av en litt stressa mann på vei inn i en taxi.
Jeg skynder meg å sende melding til Sofie igjen, som må ringe sjåføren og avbestille ekstraturen til Docas.
Litt over klokken åtte kommer Jan Erik inn, og etter et kjapt hallo og farvel fyker jeg ut døren og ned i lobbyen.
Det er ingen bil utenfor, så jeg begynner å bli usikker på om det har skjedd en misforståelse.
Jeg har heldigvis Internett utenfor inngangen til hotellet, og sender melding til Sofie om at sjåføren ikke er der. Han hadde kjørt litt rundt mens han ventet, og skulle være der hvert øyeblikk. Et øyeblikk ble til et kvarter, men nærmere halv ni var jeg endelig på vei.
!! Fine Monica og Sofie !!
Det var utrolig koselig å treffe damene, som hadde pyntet seg og var klar for en sjelden barne- og mannefri kveld.
Vi valgte oss ut en italiensk restaurant, som for all del ikke må forveksles med en italiensk restaurant, men tolkes som en brasiliansk restaurant med italiensk inspirasjon.
Jeg bestilte Saddan Hussein biff, Monica bestilte biff, og Sofie valgte lasagne.
De kom og dekket på tallerkner, og litt etterpå kom biffene. Vi ventet på at lasagnen skulle komme, men det gjorde den ikke. Da jeg viste tegn til å begynne å spise, kom kelneren bort og ville servere meg, altså ta noe av den enorme porsjonen over på en tom tallerken. Det var ganske lurt tenkte jeg, og ble imponert over servicen her.
Da han er ferdig å forsyne meg, tar han resten av maten min og serverer den til Sofie. Vi innser at de har misforstått, og at vi ikke får noen lasagne i kveld.
Siden det er så enorme porsjoner her, var det igrunn veldig smart å dele med Sofie, begge ble mette og slapp unna med halve prisen.
Det var kanskje ikke helt rettferdig at jeg hadde bestemt hva hun skulle spise, men det er viktig å huske på at man ikke må ha forventninger til noen ting her i Belèm, da unngår man skuffelser når innfødte misforstår og man ender opp med noe helt annet enn opprinnelig tenkt.
Ganske spesiell mat, biffen er dekt av bacon og ost (jeg velger å tro det, fordi det var veldig godt sammen med biffen og jeg ønsker ikke å tenke på hva det kan være om det ikke er ost og bacon), risen er egentlig en kremet risotto med sopp, og det gule er Farofa med egg. Alt sammen i lag var utrolig godt, er det mulig jeg begynner å bli avklimatisert og har vent meg til maten her?
Fint å sitte på Docas om kvelden.
Klokken blir faktisk halv ett før vi tar fatt på hjemturen, etter mange timer på restaurant. Servicen som virket bra i begynnelsen, var så fraværende resten av kvelden at i ettertid er jeg overrasket over at de i det hele tatt ryddet bort tallerkenene. Alle tre satt med tomme glass i ca. en halvtime før vi til slutt mått vinke på kelneren og be om regningen.
Uavhengig av service og en noe stressende start på kvelden, så koste vi oss masse og ser fram til neste gang vi kan ha en jentekveld på byen.
Lørdag skulle familien til Monica tilbringe i et lekeland i sentrum, og vi ble invitert med.
Vi måtte imidlertid på en visning først, organisert av ei dame fra Albras HR, som har fått ansvaret for oss.
Jeg kjente igjen blokka, for jeg hadde vært her tidligere med Patricia. Jeg var ikke så veldig imponert den gangen, og ble det heller ikke nå.
Leiligheten var ganske stilig, med svarte blanke flater og rødt interiør. Den såg ny og fin ut noen steder, og gammel og slitt andre steder. Jan Erik måtte selvsagt bort og fikle med vasken på badet, og da datt krana av. Han prøvde å feste den på igjen, men den ville ikke sitte skikkelig.
Han åpnet også noen skuffer, med gammelt kjøkkenutstyr nedi, og jeg syns jeg fikk et glimt av et insekt i bevegelse, men da han lukket igjen skuffen ba jeg ham ikke om å åpne den igjen for å få bekreftet mistanken min.
Utsikten fra 4. etasje var trasig, et lite glimt av elva og himmelen, men ellers rett ned på masse slitte blikktak og bort på andre blokker.
Dessuten luktet det fælt, en lukt som sannsynligvis oppstår på grunn av den høye luftfuktigheten her.
Jan Erik syns det var helt greit her, noe som er helt uforståelig, da fellesområdet var mørkt, fuktig og lite innbydende. Han fikk en kort karriere som leilighetsjeger, jeg forsetter som hovedansvarlig for å finne leilighet.
Vi måtte jo bare fortelle megleren at vi ikke likte leiligheten, og heldigvis tok han det pent, og spurte hva vi var interessert i. Jeg viste ham lappen min med de to blokkene jeg hadde som favoritter, og han sa at han skulle sjekke ut blokkene og ringe meg om det dukket opp noe.
Da håper jeg på en positiv telefon fra megleren som knapt snakker engelsk.
Etterpå dro vi til lekeland, Tatoo Park. De spilte så høy musikk at det minnet mer om en rockekonsert enn et lekeland for barn.
Victoria så derimot ikke ut til å bry seg om musikken, og etter noen minutter med studering av lekeområdet, hev hun seg med på en karusell og storkoste seg i to timer sammen med masse andre barn (som hun ikke lekte med så klart), og brukte sklia, lekekjøkkenet, småleker, karusell og klatret opp og ned inngangen til ballbingen.
Hun satt i åpningen og plukket opp baller, og ene gangen lente hun seg fremover, og fremover, helt til hun stupte på hodet ned i alle ballene.
Hun ble selvsagt redd og jeg fisket henne opp igjen og trøstet henne i noen sekunder før hun var klar for mer lek.
Ei som var fornøyd med å få kjøre rundt og rundt og rundt...
Victoria vridde på brytere, brukte stekeovn og panner. Stor stas å leke på det lille kjøkkenet.
Moro med nye leker man kan trykke på. De fleste spilte musikk eller lagde lyder, men det var komplett umulig å høre noe over musikken, jeg kunne ikke engang høre hva som ble sagt om jeg ikke sto helt inntil den som pratet.
Jeg står og prater med Sofie og Monica, og hvem tror du ikke kommer ruslende forbi oss på vei fra ballbingen til skila? Victoria kan gå!
Jeg jubler og hopper og renner over av stolthet, vetlejenta mi kan gå! Hun har gått noen skritt før også, men hver gang vi prøver å lokke henne, blir hun irritert og setter seg rett ned på rompa. I dag var det visst ingenting som stoppet henne, hun lekte, klatret opp sklia, gikk rundt, og krabbet som et lyn inne mellom mødre, fedre og barn.
Det var tydeligvis stor suksess å ta henne med hit. Hun var ikke klengete, og lekte mye på egenhånd, til stor glede for mamma som fikk to hender fri og kunne stolt stå og se på vetlejenta som koste seg.
Etterpå spiste vi på McDonalds, etter ønske fra bursdagsgutten. Det var som det alltid er, god mat til å være mat fra McDonalds.
Vi gikk fra McDonalds til Shopping Boulevard (som er omtrent midt i bildet), for å ta taxi hjem. Vi kommer oss rundt med vetla ved å ta bilstolen oppi vogna. Fungerer greit på korte turer, men egner seg ikke ved mye trilling eller bare en forelder til stede.
På vei hjem ble øyelokkene for tunge for vetla, men med litt iherdig plaging fra mamma klarte vi å unngå at hun sovnet helt.
Litt kveldsmat og stell og rett i seng.
Mor fikk skrive blogg og far trente, men filmen vi prøvde å se måtte stoppes da faren i huset sovnet fra hele greia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar