Søndag ettermiddag prøvde jeg iherdig å komme på noe som kunne bryte opp dagen vår, og etter noen søk på Google Maps kom jeg frem til at det var et kjøpesenter ganske nær hotellet. I luftlinje hvertfall. For å ta seg frem til fots derimot, måtte vi gå noen lengre omveier, siden folkene her i Brasil ikke planla infrastrukturen utifra mitt ønske om å gå fra Radisson til Shopping Patio Belém.
Denne morgenen fikk jeg en klisjè slengt i trynet. Victoria er en forholdsvis rolig jente, og selv om hun foretrekker å ha meg i umiddelbar nærhet når hun leker, hender det at hun kan kose seg alene en liten stund.
Det var nettopp det hun gjorde i dag, men etter noen minutt uten en eneste lyd måtte jeg se hva hun hadde fore seg som var så oppslukenede, og der finner jeg henne med hele gulvet fullt av cashewnøtter, noen i handa hennes og noen i munnen. Hun vet at hun ikke har lov, og jeg tar nøttene fra henne og begynner å plukke opp fra gulvet, mens hun selvsagt er kjappere enn lynet og plukker med seg flere nøtter fra gulvet. De er kjapt på plass inni munnen, og hun ler idèt hun bøyer seg ned for å ta flere.
Nøtteparadis
Bare noen minutter senere, så er det merkelig stille i stua igjen. Jeg finner henne på kne ved siden av søppelbøtta, med youghurt oppover begge armene, og cashewnøtter i nevane og i munnen. Da har hun selvsagt lokalisert nøttene jeg konfiskerte, og begynt å plukke opp nøttene fra søppelbøtta.
Victoria skal bare spise lunsj etter formiddagshvilen, og så skal vi gå. Da er batteriene på topp, og regnet kommer ikke så tidlig på dagen, så vi har god tid.
Tilfeldigvis får jeg beskjed av Phillip via facebook, at Roberto (sjåføren) har avtalt en visning, og vil at jeg skal ringe ham. Han kan ikke ringe meg på min norske telefon, men han har ringt til Jan Erik. Jan Erik kan heller ikke ringe meg, får ikke brukt facebook på jobb, og denne dagen var det selvsagt noe galt med PC´en hans, så han fikk ikke sendt mail heller.
Det er nesten et under at det gikk an å få tak i meg.
Jeg prøvde å ringe Roberto med hotell-telefonen noen ganger, uten hell. Jeg ga opp og sponset telefonselskapet mitt med noen dyre ringeminutter til et brasiliansk nummer.
Roberto skulle komme til hotellet, og ringe opp på rommet mitt fra resepsjonen.
Victoria låg og sov, så jeg satte meg ved vinduet for å følge med på når han kom, for å få noen ekstra sekund til å gjøre henne klar på.
I dag hadde han med seg kona si, Adriana.
Ei kjekk dame, Victoria likte henne umiddelbart, som ikke snakket et ord engelsk.
Han hadde tenkt at vi kunne bli med de og spise lunsj. Da vi ankommer den lille kafèen, er det stengt, men en mann som sitter utenfor roper til de inne at de må åpne opp, og jammen kommer de og slipper oss inn, men lukker igjen gitteret bak oss.
Vi får en håndskreven lapp med et lite utvalg av matretter på, og etter å ha blitt advart mot et par av rettene, velger jeg å gå for det tryggeste valget (det eneste jeg skjønte hva var); stekt fisk.
Veldig godt faktisk, skjønner hvorfor dette er stamplassen til Roberto.
Jeg spiste med vetla på fanget, så godt det lot seg gjøre, men da Adriana var ferdig, spurte hun om hun skulle ta Victoria så jeg kunne få spise. Victoria hadde ikke noe problem med det, og koste seg mens Adrianan bærte henne rundt.
I skålen til venstre var det en blanding av bønner med små kjøttbiter, og siden vi likvel hadde beveget oss langt utenfor min komfortsone, så prøvde den kresne ganen min bønnene, og det viste seg å være veldig godt!
I skålen til høyre er det Farofa, et lokalt krydder, jeg spiste litt, men er fremdeles usikker på hva det smaker. Victoria spiste selv i dag, så halvparten av maten låg igjen på gulvet.
Kafè/restaurant rett ved fortauet ved en trafikert vei. Det kom en spinnahakkande løgen mann forbi - postbudet - som lagde "Donald-lyder" og andre lyder, som minnet om dyrelyder. Han kikket inn til oss og satte i å lage de rareste lyder, Victoria sperret opp øynene og kikket etter han idét han for videre.
Jeg ble positivt overrasket av maten på dette lille stedet, og det kostet bare 12 reais (ca. 36 kr) for middagen.
Lokalt var ikke så verst likevel, man må bare vite om de rette stedene.
Så går jeg inn på doen.
Når jeg lukker opp dodøra, kommer det tilsyne en liten sverm av virrende maur i døråpningen. Jeg tenker bare "Hjelp! Ææææææ. Slapp av. Forhold deg rolig, lat som ingenting". Jeg sniker meg forbi maurene, og står nå inne i et lite rom, innesperret av maur. Jeg kjenner et snev av klaustrofobi (som jeg ikke har), og tenker at sånn er det her, det er bare noen maur. Det betyr ikke at maten er dårlig eller kjøkkenet skittent.
Jeg bestemmer meg for at jeg skal gå på do her, selv om jeg helst ville holdt meg. Dette må jeg gjøre, fordi sånn er det her i Brasil.
Da jeg har trekt i snora (bokstavlig talt, det var en vanntank på veggen og en snor man må dra i), ser jeg til min store skrekk en tynnbeint edderkopp som henger under vanntanken. Jeg hopper bakover og kjenner angsten spre seg utover fingre og tær. Den er sannsynligvis død, noe som ikke gjør saken bedre.
Jeg bare kobler ut alle tanker, vasker hendene fort som fy, åpner døren og smetter kjapt ut for å unngå å få maur på meg.
Den positive innstillingen har dalt noen hakk, jeg kunne sikkert spist her igjen, men da ville jeg unngått toalettet.
Vi ser på en leilighet, den er helt perfekt, ny, moderne og passe stor. Uteområdet er flott, med barnebasseng og en liten lekeplass.
Leiligheten er derimot allerede utlovd, men de holder på å ordne papirene, så viss vi vil ha den må vi være kjappe, så vi kommer de i forkjøpet.
Siden det ikke går kjapt å ordne noe som helst her, så går nok denne leiligheten til noen andre. Det skulle komme en lik leilighet i samme bygg for utleige, men hun visste ikke når, for det var avhengig av når de som bodde der fant seg en ny leilighet.
Så da er vi fotsatt like langt, men likevel litt nærmere.
Utsikten fra verandaen i fjerde etasje.
Da vi kommer hjem, er vetla trøtt, og jeg prøver å legge henne. Hun nekter, og det blir bare sutring. Hun vil ikke noenting, og jeg holder på å tørne inne på det (etterhvert) lille rommet vårt.
Jeg bestemmer meg for å ta den turen til handlesenteret nå i stedet, og håpe at det ikke blir regn før senere.
Noe overveldet av enda flere nye gater og områder, finner jeg frem til baksiden av senteret, akkurat idèt jeg tenker at jeg har gått inn feil gate og vil snu.
Etter ca. fem minutter inne på senteret, begynner vetla å klage. Jeg gir henne en kjeks, og hun er fornøyd. Helt til hun har spist den opp og krever å få en til.
Jeg klarer (superfort) å finne meg noen sandaler, før kjekslageret går mot slutten og jeg går innom en "alt-mulig-butikk", Las Amaricanas, og kjøper noen klær til henne og mer kjeks. Litt nye badeleker og fine vaskekluter blir det også.
Nye sandaler.
Desverre er vi nå komt til et punkt da kjeks ikke har ønsket effekt lenger, og jeg må komme meg hjemover. Regnet øser ned ute, jeg venter til det roer seg litt og skynder meg ut.
En mann roper noe etter meg, og da jeg sier at jeg ikke forstår, prøver en dame å oversette til engelsk, "How can I say.. Your baby.. It´s raining on your baby."
Jeg svarer bare "Yes, I know. I just have to walk fast".
Senere skjønte jeg jo at de mente nok at jeg var sprø som gikk ute i regnet med en baby, for her i Brasil venter man til regnet stopper, man går ikke hjem når det regner uansett så trøtt og grinete babyen er.
Regnet hadde som sagt roet seg, men det tar seg raskt opp igjen, og innen fem minutt høljer det ned så masse at jeg kunne likesågodt vasset gjennom elva.
Vetla er noenlunde tørr inne under kalesja, men jeg er usikker på hvor lenge den holder alt dette vannet ute.
På vei over et gangfelt kommer en ung mann springende med en paraply, holder den over meg og leder meg inn under et tak. Vi står nå inne på en liten milkshake-kiosk, og nå tør jeg ikke gå ut igjen i regnet før det har roet seg, siden "redningsmannen" står litt bortenfor og kan se om vi går ut igjen i regnet.
Mr. Mix - vårt ly for regnet
Kjeks og venting på opplett...
Etter vel tjue minutter har vetla nådd sin smertegrense, og begynner å grine. Jeg føler meg helt forferdelig, for her står jeg, uten noe annet alternativ enn å skyndte meg hjem, mens vetla er trøtt og lei seg.
Regnet gir seg og vi legger i vei hjemover. Vetla stopper å grine da jeg løfter henne opp, og bærer henne resten av veien til hotellet.
To slitne jenter ankommer hotellet, men for øyeblikket er det mor som er mest sliten og ikke minst gjennomvåt, mens vetla viser seg å være ganske fornøyd med seightseeingen på armen min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar