En ny hverdag og møte med en egypter

I dag prøvde jeg noe nytt; jeg trente på treningsrommet med vetla.

Det gikk overraskende bra, hun satt litt på fanget i begynnelsen da jeg satt i romaskinen, og etterpå lekte hun på gulvet og kikket i det store speilet. Eneste var at når det kom folk innom, så pilte hun rett bort til meg, og så måtte jeg holde henne til de gikk igjen. Det var ingen som kom for å trene altså, han ene skulle bytte lyspære, og en annen skulle ha vann.
Den tredje personen som var innom var litt annerledes.
Han fikk kontakt med oss (vetla var kjapt på plass i armene mine), noe som er veldig vanlig her, de hilser på vetla og spør gjerne hva hun heter, så går de videre til sitt.

Denne typen her derimot, han begynte på en samtale.
Han snakket gebrokkent engelsk, men jeg skjønte stort sett hva han sa.
Han var fra Egypt, og jobbet i landbruksdepartementet (eller tilsvarende), og var i Brasil for å organisere eksport/import mellom landene.
Han sa noe om at han hadde en veldig høy stilling, og var utdannet vetrinær.
Han lurte på hva jeg jobbet med; og jeg prøvde forklare at jeg var her med mannen min, som jobbet for Hydro. Det skjønte han ikke, men han lurte på om mannen min kom hjem til hotellet hver dag.
Jeg stusset litt, men begynte å ane en viss skepsis overfor denne fremmede, og sa kjapt at mannen min kom hjem hver dag, han var her med oss.
Han fortalte at det var koselig å se oss, datteren min, fordi han hadde tre døtre hjemme. Han sa navnene, men jeg oppfattet de ikke helt.
Han lurte på hvor lenge jeg skulle være her, og sa at han skulle være her i to måneder.
Så gjør han det som man aldri må gjøre, han ga meg romnummeret sitt.
Selv om han mente alt dette som en hyggelig og helt uskyldig gest, så ble jeg veldig skeptisk, for dette nærmet seg tross alt en invitasjon.
Det kan hende de gjør sånt i Egypt, men i Norge gir vi ikke fra oss kontaktinformasjon til komplett fremmede folk på et fremmed sted.
Selvfølgelig spurte han om mitt romnummer.
Engelsken min gikk fra å være bra til ubrukelig på ett sekund.
Jeg lagde mitt beste "spørsmåls-ansikt" og stotret frem noe sånt som "you?", "What?", "Oh, I see" og "Ehh, no?" etterhvert som han fortsatte å finne nye måter å spørre om romnummeret på.
Han tok til og med frem etuiet til nøkkelkortet sitt og pekte på sitt eget romnummer, for deretter å peke på meg og si "you?".
Jeg fortsatte å late som om jeg ikke skjønte noenting, og til slutt ga han seg, sa farvel og gikk derifra.

Selvsagt hadde det vært enklest å bare si at jeg ikke ville gi han romnummeret mitt, men det er nå rart med det; det er en ubehagelig situasjon og jeg ville ikke konfrontere han.

Da vi var ferdige å trene, gikk vi tilbake til heisen, og gjennom "stua" som vi pleier å leke i av og til.
Der satt den samme egypteren, sammen med han som først hadde vært inne på treningsrommet.
Jeg hilser og smiler og går fort bort til heisen. Paranoid som få; så bestemmer jeg meg for å ta heisen ned til resepsjonen, og opp igjen til etasjen min, slik at han ikke skal se på displayet hvilken etasje jeg går av i.
Jeg vurderer å vente litt i resepsjonen, men slår det fra meg som for ekstremt, siden jeg tross alt går rundt i svette treningsklær og åpenbart ikke har noe der å gjøre.
Heisen fungerer forøvrig sånn at nøkkelkortet må brukes hver gang, og virker kun til den etasjen man har rom i, men man kan jo ta trappene.
Oppe i 2. etasje står døren på gløtt og vasketrallen utenfor. Typisk! Resepsjonen er uaktuell, stua øverst er definitivt uaktuell, og rommet er best å holde seg unna når det blir vasket.
Vi triller bort i enden av gangen og ser ut på regnet (mye regn i dag).
Victoria har nesten spist en hel banan selv, for første gang (!) og begynner å grise det utover da hun ikke vil ha mer.
Hun er lei og jeg ser at vi må nok invadere rommet vårt midt under vaskingen.
Damen som vasker er heldigvis veldig koselig, og vi setter på litt musikk på YouTube og venter på at hun skal bli ferdig.

Jeg får mail fra Jan Erik om at han sover over i Vila Dos Cabanas (Barcarena) i natt, om det er greit for oss.
Jepp; nettopp betrygget meg selv med at jeg hvertfall har mannen her, så får jeg vite at han ikke kommer hjem likevel.
Det går jo selvsagt fint, for jeg tror ikke egypteren er interessert i noe mer kontakt enn jeg vil gi ham, og rommene her er veldig trygge.
Mitt norske, nervøse og skeptiske vesen tillater ikke for mye kontakt med en fremmed, godt voksen mann fra Egypt i Brasil.
Det er en travel uke på jobb for Greven, så det kan hende vi skal reise til Vila dos Cabanas en natt denne uken for å se hvordan det er der, og sånn at vi får litt tid sammen.
Det kan bli spennende!

Vetla som ikke vil ha frukt dersom den ikke er most; spiser nesten en hel banan alene!

De er forresten halvparten så store og dobbelt så søte som de vi kjøper i Norge.

En tur på butikken i Belém

Formiddag ved bassenget:

Frosken til Victoria, med hull til bena, nøyaktig en sånn badeleke jeg hadde lyst å kjøpe til henne.

Desverre er hun livredd for å sitte oppi frosken, så der røk den moroa.

Hun kan til nød leke med den så lenge hun slipper å sitte oppi. 

Trodde alle barn automatisk elsket sånt, men det viser seg å være veldig individuelt visstnok.

Kanskje hun kan lære seg å like den med tiden. 

Prinsessen sover, da er det endelig tid for mor å ligge strak i solen.

Om noen syns det ser herlig ut, så er det faktisk det. Det var helt fantastisk, den lille halvtimen det varte. Jeg prøver å bli god på å kose meg raskt, slapp av - nyt - back in business, på rekordtid.

Alle tre reiste til en svær dagligvareforretning for å handle vann og litt småplukk:

Ganske skitten handlevogn, men det er ikke unikt for Brasil, her er det mange som kunne jobbet med forbedringer.

Vin og sprit i butikken, her kunne vi virkelig slått oss løs; men som småbarnsforeldre med mannen i jobb fra 06.00-19.30 blir det sørgelig lite tid til et glass. Leveren jubler og lever livets glade dager.

Vi tok likevel med oss ei flaske vin; fra Chile. Den kostet ca. 90 kr, mens andre, fra for eksempel Spania, kostet over 300 kr. Brasil har relativt høy skatt på import, så det er nok hovedårsaken til den "høye" prisen. Det gjelder selvsagt alle varer, og ikke bare vin.

Om Brasil lager (god) vin gjenstår å se, vi brukte ikke så mye tid i denne avdelingen som det ser ut til.

Amarulo oppe til høyre, en favoritt fra Norge; om det er det samme innholdet vel å merke.

Spørs om vi noen gang får vite det.

Over til noe helt annet, fisk i løsvekt i frysedisken.

Snek meg til et bilde mens jeg latet som jeg prøvde å bestemme meg for hvilken fisk jeg skulle kjøpe.

De hadde over 20 sånne kasser, bittesmå, med to ansatte i hver kasse, en som slo inn varene og en som pakket. En skulle tro at med pakkehjelp burde betalingsprosessen gå raskt unna, men så feil kan man ta. Det er helt utrolig hvor tregt systemet er, de brukte over ti minutter på en kunde. Vi ble jo selvsagt litt irritert over ventingen, da vi er vant med at ting skal skje fort og effektivt. Her har de det ikke travelt. Det er gjerne en bra ting...

... Likevel sto det masse handlevogner med matvarer oppi like foran kassene. Jeg aner ikke hvorfor de sto der, kanskje var det datosalg, men siden varene var så varierte, tenkte vi at det var folk som har gått lei av å vente og gikk fra varene sine. 

Når man er ferdig å handle, så er det så trangt at man får ikke handlevogna forbi kassen, så man setter den bare ifra seg rett foran kassen. Det var likevel svært få (tomme) vogner foran kassene, så han som jobbet med å fjerne de gjorde en god jobb.

Vi har endelig begynt å få varene opp på båndet. 

De var veldig hyggelige de som jobbet i denne kassen, selv om vi ikke skjønte et ord av hva de sa. Jeg har enda ikke møtt noen her i Brasil som ikke er hyggelige, de er utrolig inkluderende og vennlige her.

Leilighetsjakt i Belém

Dagen starta med en søtlig frokost, ikke like bra utvalg som i går. Etter bare noen dager her i Brasil, har jeg inntrykk av at ingenting er konsistent.
Jeg fikk kaffi og te på bordet, men manglet kaffikopp.
Det var riktignok litt travlere i dag enn de andre dagene, men med så mange folk på jobb kunne omtrent hvert eneste bord fått privat oppvartning.

Jeg hadde behov for bleier og mat til Victoria, så jeg hadde bestemt meg for å finne et større supermarked, da den lille butikken jeg var på i går ikke hadde badebleier eller babymat.
Vi gikk et godt stykke, og var i ferd med å gi opp, men plutselig ser jeg tre menn komme gående i uniformer merket "Lider", navnet på supermarkedet.
Jeg ser fremdeles ikke butikken, men bestemmer meg for å gå litt rundt i kvartalet og kikke, og deretter gå hjem igjen om jeg mislyktes.
Butikken låg på andre siden av kvartalet, og den var kjempestor! Vareutvalget er (selvsagt) annerledes enn i Norge, selv om de har samme hovedkategorier. I frysedisken lå det en svær haug med hele, små fisker, uten innpakning, og større fisker på samme måte.

Jeg fant både badebleier og babymat, men dette var dyrt, et lite glass babymat koster ca. 24 kr, et lite glass med most frukt ca. 15. kr. Bleiene kostet ca. 60 kr for en liten pakke. (I Norge koster Coop-bleiene 35 kr for 3 ganger så mange bleier, men såklart, ingen statsfinansiering av bleier i Brasil).
Prisene kan forklare det heller labre utvalget av babymat, da det sannsynligvis er dyrt og uvanlig å kjøpe for en gjennomsnitts-brasilianer.

Jeg skulle møte min nye brasilianske venn Patricia kl. 16.00 og se på leiligheter. Hun er sammen med Philip, en kollega av Jan Erik.
Det kom som et sjokk; men hun var en halvtime for tidlig ute.
(Not to worry though, the next day she didn´t even show).
Det er befriende å leve etter brasiliansk klokke, så lenge man ikke har forpliktelser eller andre avtaler.
Det fine med den brasilske tiden er likevel at om man blir forsinket til en avtale, så er det helt normalt å være forsinket til den neste også.

Jeg kastet sammen noen ting i vesken, og tok med meg Victoria i bæreselen.
Vi måtte sitte og vente utenfor leiligheten, en fin anledning til å bli bedre kjent.
Engelsken hennes er litt portugisisk-engelsk, men kommunikasjonen oss imellom går bra.
Når vi derimot ser på leilihetene, og hun snakker med de andre på portugisisk, står jeg bare som et spørsmålstegn og lurer på hva som skjer.
Jeg vet som regel ikke hva som skjer, jeg bare følger etter og gjør som de andre.
Det var dette som skjedde da vi går ut av bygget; jeg skjønner at vi skal se på en annen leilighet en annen plass, og komme tilbake hit etterpå og se på en til.
Det viser seg at det er denne damen som viser oss leiligheten som skal kjøre oss dit. En pen, elegant dame med fancy solbriller.
Da hun henter bilen sin, og kommer kjørende i en gammel, slitt, liten bil, blir jeg nokså overrasket, fordi den samsvarte ikke med utseende hennes.
Enda mer overrasket ser jeg at inne i bilen er det fullstendig kaos; klær, rot og søppel ligger strødd i baksetet og ellers hvor det er litt plass til å strø ting - gulvet, hattehyllen, og over seteryggen.

Jeg sitter i midten, men siden vi ikke får rundt oss beltet her, klatrer Patricia over meg og Victoria så vi får byttet plass.
Vi kjører et stykke, i ganske tett trafikk, det er jo en by, men likevel, det er mye som kvalifiserer som "villmannskjøring" her, og jeg har ikke sjangs å følge med på alt rundt meg.
Gatene er stort sett enveiskjørt, med 2-4 felt.
Innimellom bilene kjører det mopeder, noen kommer gående med kjerrer på slep, og det er fotgjengere overalt.

Vi parkerer, og jeg blir sendt i forveien med den portugiskiske damen som ikke snakker engelsk.
Leiligheten er helt grei, men området hadde verken svømmebasseng eller lekeplass, og siden vi kommer til å tilbringe mye tid på området, bør det være et minimum av aktiviteter for Victoria.
Jeg ser at hadde jeg fått valgt fritt, hadde jeg gått opp en eller to prisklasser, da er vi nærmere den standarden vi er vant med.

Vi kjører tilbake til det første bygget, og ser på en annen leilighet. Den er den beste jeg har sett hittil, men mulig jeg ble lurt av at den var møblert med fine møbler. Patricia mener prisen er for høy, i forhold til de andre vi har sett på. Hun advarer meg mot at folk vil prøve å lure meg, da de ser at jeg har penger.

Leilightene har forøvrig et hull i veggen, nede ved gulvet på barnerommet. Vi er i 17. etasje, så ikke helt ideelt. Jeg spør om det skal være air-condition der, men får bare til svar at det er ikke air-condition der, det er bare en i denne leiligheten og den er på det andre soverommet.

Vi skulle i utgangspunktet se på to leiligheter til, men uten at jeg forstod helt sammenhengen så ble det ikke noe av, etter at Patricia har snakket med en dame på telefonen, som ikke hadde tid likevel.

Patricia må være et av de hyggligste menneskene jeg har møtt, hun sprer godt humør og er utrolig snill. Victoria er helt betatt av henne; og hun som pleier å være redd nye mennesker.
Kanskje det har noe med det faktum at Victoria får lov å stikke hele hånda inn i munnen hennes, leke med øreringene, eller fordi de lager grimaser til hverandre, artig er det i alle fall.Vi tar oss en tur på en kafè, i mine øyne ser den nedlagt ut, med en tom isdisk, mørkt lokale og et par lokale kunder; men vi får kaffi og hver vår meget gode iskrem.
Jeg bestilte løkringer til Victoria, men hun er såpass lei at da det er tomt for is, må vi bare reise hjem.
Løkringene blir med til hotellet. Vi spiser noen, de er veldig gode, men jeg begynner å tenke på hvor tid sist frityrgryten deres ble rengjort, og lar resten ligge.

Det er en sann glede når Greven endelig kommer hjem, rundt 19.30. Vi to jentene har ventet på pappa hele dagen, og da han endelig kommer hjem, blir det en god time med tull, tøys og latter.

Lunsjen min på hotellet, kyllingsandwich fylt med tykke skiver ost.

Forrige gang jeg bestilte det samme, var det et rundstykke som var halvparten så stort og besto av loff. Lett å bli forvirret når man ikke vet hva man bestiller, selv om man har bestilt det før!

Flott park i området der butikken var. Denne parken er utenfor en av leilighetene vi har sett på.

Sikkerheten er alltid en høy prioritet i Brasil. 

Veldig koselig park, vakkert og spesielt landskap for en nordboer.

Fra et vindu i ene leiligheten så jeg toppen av trærne, og der satt det en enorm flokk med de hvite fuglene; das Garcas.

Sjokolademelk for babyer/barn, fra Nestlè. De hadde samme melk med fruktsmak. Melka gikk ned på høykant, men ikke alt. Det var mer enn nok igjen til å helle utover klærne, selen og vogna.

To kvartaler igjen til hotellet, så kommer regnet. Det er forøvrig så varmt her at litt regn gjør ingenting.

Gode løkringer. Og ja, det er en øyenvippe eller et hår nede til høyre.

Min nye venninne, Patricia, som er utrolig søt og snill. Veldig lett å like denne damen her!

Dag 4 i Brasil - begynt å bli varm i trøya

La oss begynne med frokosten i dag:

Meget god kaffi; fyldig, rund og mørk smak. Maten var bedre i dag, eller jeg har funnet ut hva som er verdt å spise. Rundstykke med ost og skinke var godt i dag. Jordærsyltetøyet pleier å være min favoritt, men det var meget skuffende. Lite jordbærsmak og langt ifra søtt nok. Og så her i Brasil, der alt smaker søtt.

Formiddagshvil i den store senga; en ny variant av prinsessen på erten.

Vi leker på rommet, alt kan brukes, både stoler, bord, senger, vindu og sofa. 

Vi tok oss en tur på takterrassen, der vi bada, og Victoria satt i båten sin så jeg fikk svømme, men hun blir lei etter noen runder.
Vi var helt åleine på taket i dag, herlig.

Etterpå gikk vi ut på vår første spasertur i Belém. Jeg var nervøs hele tiden og syns alt virket skummelt. Lyder, lukter, folk, biler og små salgsboder. Det gikk helt fint, vi var to kvartal oppover fra hotellet, og såvidt inn i to sidegater og kikket.
Det kan være selve by-livet som tar pusten fra meg, da jeg normalt bare forholder meg til lille Høyanger med sine par-og-tusen innbyggere.
Turte ikke ta bilder, ville ikke vise at jeg var så turist som jeg faktisk er (gjorde et unntak like utenfor hotellet, da jeg vet det er ansatte som følger med ved inngangen).

Sånn små kiosker er overalt.

Det var sannsynligvis helt bortkastet, for utseende mitt, og Victoria sitt, lyser utlending lang vei.
Senere på dagen gikk vi til et lite supermarked, jeg spurte på forhånd i resepsjonen hvor jeg skulle gå.
Det tok ca. 5 minutter å gå, og området besto av lokalt klientell. Jeg gikk forbi en busstopp full av folk, der en del snudde seg etter Victoria og smilte og pekte.
Menneskene her har generelt vært veldig fascinert av Victoria, de smiler, vinker og prater til henne. Spør hva hun heter og hvor gammel hun er.
Noen ganger blir Victoria redd, sånn som da vi ventet på Jan Erik på Das Docas, og en familie kom bort og kikket og pratet til henne. Mannen kom litt for nærme, og hun ble skremt og begynte å grine.

Veien til butikken. Fortauene er ikke egent for barnevogn, det er veldig ujevnt, hull og hindringer overalt. 

Jeg har inntrykk av at alle gater her er en blanding av slitt, gammelt og nytt og moderne. Hovedsaklig det første, og så dukker det opp flotte, moderne bygninger midt iblant forfallet.

Vel fremme ved butikken, og kjempefornøyd med å ha funnet frem, sitter det en tigger på gaten og smiler til oss. Ingen plagsomme tilnærminger, bare et smil, så jeg fikk igrunn lyst til å dele med han.
Inne i butikken er det forferdelig trangt. Vogna får akkurat plass mellom reolene, men jeg må snu og ta en annen vei flere ganger, da det ligger tomme pappesker, varer, og annet rot overalt på gulvet.
Ved youghurtdisken lukter det noe helt forferdelig, og da jeg ser hele stykker med tørket kjøtt/fisk ligge rett ved siden av, forstår jeg hva som lukter.
Ved kassen står det noen menn, han ene sier noe, og da jeg sier "não intendo", prøver han å forklare med tegn, han peker på øynene. Deretter sier han "Beautiful baby". Slik smelter man et mammahjerte.

Da jeg går ut av butikken, har tiggeren flyttet seg nærmere inngangsdøren, og snakker portugisisk til meg. Jeg sier fort "não intendo", og prøver å skyndte meg vekk, men da viser han det internasjonale symbolet for penger ved å gni tommelen mot langfinger og pekefinger.
Livredd skyndter jeg meg avgårde, og legger vekslepengene og telefonen min i foldene på kalesjen på vognen.
Like etterpå river jeg opp kalesjen for å skjerme Victoria mot sola, så pengene flyr og telefonen går i bakken.
Superstresset plukker jeg det fort opp igjen, ser meg rundt om det er noen som kunne tenke seg å rane meg, og setter opp tempoet for å komme meg fort hjem til hotellet.

Vel hjemme tar jeg vetla med opp på taket, der hun tar seg en lur og jeg soler meg.
Ganske behagelig, spesielt etter så mange "eventyr" på en dag.

Det kom et vindgufs og blåste stolen uti vannet. Et varmt vindgufs, vel å merke.

Jeg kjøpte denne isen på butikken, det er saft-is av acai-bær, med müsli til.

Førsteinntrykket var ikke noe særlig. Det smakte bittert og uvant. Det ble litt bedre når jeg spiste müslien sammen med isen, men vanlig fløteis er nok fortsatt min favoritt.

I Brasil spiser vi middag i kontorstolen.

Spaghetti Bolognese. Andre gang jeg bestiller det på hotellet, og totalt ulikt første gangen jeg bestilte det. Denne varianten hadde små biter av biffkjøtt, og masse tyntflytende spaghettisaus.

Vetla spiller musikk på den nye bilen sin, og klapper med. I den nye kjolen som jeg har sydd. Det var forresten en lang prosess for en nybegynner, men kjekt å få det til.

En bra dag sånn totalt sett, fortsatt ikke tilvent, men lærer stadig mer om livet her.

Vår første hverdag i Belém

Dagen starta tidlig i dag også. Vi spiste frokost med papsen, som fikk ca. 5 minutter til frokost fordi han må reise til jobb kl. 06.05.
Syns fortsatt frokosten er uvant og rar, men havregryn med youghurt går greit å spise og er mettende.

Vetla vil verken ha melon eller ananas (som forøvrig er helt lys, hvit, og smaker ganske surt), men noen biter med kiwi fikk innpass i munnen, for så å bli spyttet ut like etterpå.

Vi holdt oss på rommet denne formiddagen, og kl. 09.00 sov vi formiddagslur på 2,5 time begge to.

På med solkrem (det er fort gjort, men herregud så kjedelig og klissete) og opp til bassenget.
I dag var det tre damer der, en mann og en dame med tre barn.
I går var vi tidligere ute, så da var vi alene.
Victoria hadde ikke badebleie, så vi ble litt hemmet av at hun ikke fikk svømme.
Hun satte seg likevel ned i vannet, og jeg ante ikke at bleiene hennes kunne holde så mye vann! Den var fullstendig hardpakket, og gigantisk.
Dama med barn kom bort til meg og spurte om jeg var norsk - det viste seg å være en av de andre norske familiene som jobber for Hydro og bor her i Belém.

Kos ved bassenget.

Vi gikk ned på rommet og slappet av litt, og da vaskedamen kom, gikk vi opp igjen i bassenget, med badebleie denne gangen.
Etter en liten stund ble Victoria trygg på båten sin, og vi svømte rundt og kikket, det er vindu langs hele bassenget, med utsikt over byen.

Skeptisk!

Fornøyd med livet - nettopp slukt en halv boks med sjokomelk (for første gang).

Følelesene i dag har vært litt delte, vi kosa oss i perioder, men det er mye nytt å ta inn over seg.
Det faktum at jeg ikke vet hvor jeg kan handle dagligvarer, eller om jeg kan gå utenfor hotellet i det hele tatt, er uvant og til tider skremmende.

Victoria legger seg klokken 16.00, og to timer senere går det plutselig opp for meg at hun sannsynligvis har lagt seg for natten. Jeg vekker henne, stakkars liten, helt ferdig og langt inne i drømmeland kl. 18.00.
Vi tar en taxi inn til das Docas, der Jan Erik skal komme med båten kl. 19.15.
Området er forholdsvis trygt, med uniformerte vakter med skuddsikre vester og våpen.
Vi tar middagen her, og siden menyen er på portugisisk bestiller vi litt på måfå, eneste ordet jeg kjente igjen var filé, som er biff.
Maten min er, igjen, rar. Tynne chipsstrimler, ris med erter og skinke, og ikke minst to svære biffstykker, innpakket i en tykk osteskorpe og fylt med ost inni.
Jan Erik fikk tre biffstykker og risotto. Biffene var både rå, medium og godt stekt, så her var noe for alle ganer.

Før jeg har spist...

... Og etter jeg har spist. 

Oste-biff-ballen ga jeg vekk til Jan Erik.

Jan Erik leser i menyen, fortsatt i arbeidsklærene.

Vetla er ute på tur med papsen, mens vi venter på maten.

Trenger jeg forklare? Dette burde være obligatorisk på alle utesteder!

Vetla er trøtt og ikke helt i form etter luren sin, så vi spiser fort og tar en taxi hjem igjen.
Hun får leke litt, men kl. 21.00 er hun kaputt og sovner i sengen sin.
Vi er forsåvidt ganske utslitt selv, så det blir en tidlig kveld i dag (også).

17.03.14

Dag 1 i Brasil begynte kl. 05.00. Vi var klar til frokost før de åpnet, og hadde formiddagshvil kl. 08.00.
Frokosten var ganske lik norsk hotellfrokost, men alt var likevel annerledes og uvant. Den var dominert av søte smaker, eggerøren var vassen og smakløs, og en del ting ble ikke forsøkt smakt på, røkt skinke i gratengformat, pølser med klumper i og rare oster. Stekt osteball ble testet ut, ok smak, men ikke særlig fristende å spise en stekt fettklump. Det har gjerne mer med min finstilte gane å gjøre, enn selve kvaliteten på maten.
Jeg syns det er vanskelig å finne ord for å beskrive alt det nye, men jeg blir kanskje bedre på det etterhvert som jeg finner ut av hva det er.

Kl. 10 tok vi taxi til Estacão das Docas, et typisk turistområde. Det var jo alt for tidlig, noen av bodene var åpne, men restaurantene åpnet ikke før medio dia - kl. 12.00.

Ikke var det taxi på området heller,  så vi gikk ut på fortauet og praiet en, fra en stor fler-felts vei. Det var ikke air-condition, og det tror jeg må ha vært min verste taxi-tur noensinne! Med åpne vinduer sneglet vi oss gjennom smale gater, sjåføren tutet idét han holdt på å kjøre ned folk og svetten rant - overalt.
Forøvrig var det mye spennende å se på denne turen, små "sydensjapper", med vesker, klær og smykker, stoff-butikker, møbler og hvitevarer (her hadde de liveband som sto og spilte inne mellom hvitevarene). Butikkene var en mellomting av ute i det fri og inne, de hadde tak og bakvegger (noen med sidevegger), men ellers helt åpne.
Vi såg en mann som drog ei fullastet kjerre med bare nevene.

Fremme ved mål nr. 2 for dagen, Shopping Boulevard; et stort, moderne kjøpesenter.
Her ruslet vi rundt og prøvde å gjøre oss kjent, vetla fikk seg nye sandaler, pluss badesandaler.
Jeg sa hun brukte størrelse 19-20, men endte på 18, men i ettertid ser jeg at det også er litt stort. Det er jo selvfølgelig fordi de har andre størrelser her. Merkelig så forutinntatt man er, og følger sin egen sannhet fremfor å se realiteten rett foran øynene på en.

Vetla koser seg på shopping, nye sandalene er komt på. Delvis iallefall.

Vi spiste på den første restauranten vi såg, helt grei sandwich, overfylt med ost og en uvant dressing.
De er generelt meget glad i ost her, de fyller ost både inni, rundt og oppå maten.
På gulvet krabbet en liten tusenbein, og sikkert alle vennene hans også.
Bestikket var pakket i plast, men kniven min var skitten.
Det er visst ikke mulig å være prippen her. Eller særlig hygienisk.

Jeg gikk inn i en fantastisk butikk, Lojas Americanas, en alt-mulig-butikk.
De hadde samme lekehund som Victoria har, men denne her både sang og pratet på portugisisk, såklart.

Det føles litt godt å se kjente produkt, da virker det ikke så fjernt og fremmed her.
Denne første dagen i Brasil klarte jeg å gå på en smell.
Inne i butikken slet jeg litt med å skjønne hvor jeg skulle gå, og hvor jeg skulle betale. Hodet begynte å verke kraftig, og jeg følte meg desorientert. Jeg kom meg ut og opp til Jan Erik, og klarer bare si at jeg må ha vann.
Jeg drikker 1 liter før jeg merker at det blir bedre. Jeg fortsetter å drikke mye resten av dagen, men hodeverken gir seg ikke før jeg tar en paracet.
Mens jeg satte meg ned med vannflasken, går Jan Erik ned for å se etter babymat. Han kommer igjen med en rosa gå-bil til Victoria, vi jublet av glede begge to.

Da vi kommer ut av senteret for å ta taxi hjem, høljer det ned! Vårt første tropiske regn. Ganske fascinerende, regnet stømmer ned, og vi går rundt i shorts og svetter.

Kvelden kom raskt, vi er fortsatt på norsk tid, vi måtte spise middag i baren, fordi det var for tidlig å spise i restauranten.
Vetla krabba rundt i lobbyen og opp og ned ei trapp, der ho fikk med seg diverse rusk, skitt og bakrerier.

Victoria er skeptisk til gåbilen sin, det er greit å kjenne på den, men uaktuelt å sitte på den. Vi får bruke litt tid på å bli kjent med den. Hun har tross alt vært med på mye nytt de siste dagene, og en enorm endring i livssituasjon.

Jeg kjenner at det er spesielt å komme hit, og det er vanskelig å beskrive.
Det kan virke som mye er likt - de har coca cola, sandwich, biff, eggerøre, hus, kjøpesenter, biler, men hver og en av disse tingene skiller seg likevel fra tilsvarende i Norge. Ja, unntatt cola såklart. Cola er cola.
Appelsinjuice derimot, den er annerledes. Den minner om ferskpresset appelsin, litt sur og "tynn" smak. Hva er det Tine har skjemt oss bort med hjemme i Norge - hvordan får de appelsinene sine så fyldige og søte?
Menneskene her har en annen kultur og væremåte (sannsynligvis i positiv retning, da de er utrolig hyggelige og utadvendte).
Likevel syns jeg det er svært vanskelig å forholde seg til ansatte som skal "tjene" meg.
Det er et så åpenlyst skille i status/levestandard, og for meg så blir det rart og en smule ubehagelig.
Satser på at det er en vanesak, etter 1 dag i Brasil må det være greit å synes at omgivelsene virker rare og ukjente.

Ikke akkurat "syden", men ved bassenget kan vi late som, der er det trygt, fint, varmt og herlig.

Frøkna har frisert seg med solkrem.