En ny hverdag og møte med en egypter

I dag prøvde jeg noe nytt; jeg trente på treningsrommet med vetla.

Det gikk overraskende bra, hun satt litt på fanget i begynnelsen da jeg satt i romaskinen, og etterpå lekte hun på gulvet og kikket i det store speilet. Eneste var at når det kom folk innom, så pilte hun rett bort til meg, og så måtte jeg holde henne til de gikk igjen. Det var ingen som kom for å trene altså, han ene skulle bytte lyspære, og en annen skulle ha vann.
Den tredje personen som var innom var litt annerledes.
Han fikk kontakt med oss (vetla var kjapt på plass i armene mine), noe som er veldig vanlig her, de hilser på vetla og spør gjerne hva hun heter, så går de videre til sitt.

Denne typen her derimot, han begynte på en samtale.
Han snakket gebrokkent engelsk, men jeg skjønte stort sett hva han sa.
Han var fra Egypt, og jobbet i landbruksdepartementet (eller tilsvarende), og var i Brasil for å organisere eksport/import mellom landene.
Han sa noe om at han hadde en veldig høy stilling, og var utdannet vetrinær.
Han lurte på hva jeg jobbet med; og jeg prøvde forklare at jeg var her med mannen min, som jobbet for Hydro. Det skjønte han ikke, men han lurte på om mannen min kom hjem til hotellet hver dag.
Jeg stusset litt, men begynte å ane en viss skepsis overfor denne fremmede, og sa kjapt at mannen min kom hjem hver dag, han var her med oss.
Han fortalte at det var koselig å se oss, datteren min, fordi han hadde tre døtre hjemme. Han sa navnene, men jeg oppfattet de ikke helt.
Han lurte på hvor lenge jeg skulle være her, og sa at han skulle være her i to måneder.
Så gjør han det som man aldri må gjøre, han ga meg romnummeret sitt.
Selv om han mente alt dette som en hyggelig og helt uskyldig gest, så ble jeg veldig skeptisk, for dette nærmet seg tross alt en invitasjon.
Det kan hende de gjør sånt i Egypt, men i Norge gir vi ikke fra oss kontaktinformasjon til komplett fremmede folk på et fremmed sted.
Selvfølgelig spurte han om mitt romnummer.
Engelsken min gikk fra å være bra til ubrukelig på ett sekund.
Jeg lagde mitt beste "spørsmåls-ansikt" og stotret frem noe sånt som "you?", "What?", "Oh, I see" og "Ehh, no?" etterhvert som han fortsatte å finne nye måter å spørre om romnummeret på.
Han tok til og med frem etuiet til nøkkelkortet sitt og pekte på sitt eget romnummer, for deretter å peke på meg og si "you?".
Jeg fortsatte å late som om jeg ikke skjønte noenting, og til slutt ga han seg, sa farvel og gikk derifra.

Selvsagt hadde det vært enklest å bare si at jeg ikke ville gi han romnummeret mitt, men det er nå rart med det; det er en ubehagelig situasjon og jeg ville ikke konfrontere han.

Da vi var ferdige å trene, gikk vi tilbake til heisen, og gjennom "stua" som vi pleier å leke i av og til.
Der satt den samme egypteren, sammen med han som først hadde vært inne på treningsrommet.
Jeg hilser og smiler og går fort bort til heisen. Paranoid som få; så bestemmer jeg meg for å ta heisen ned til resepsjonen, og opp igjen til etasjen min, slik at han ikke skal se på displayet hvilken etasje jeg går av i.
Jeg vurderer å vente litt i resepsjonen, men slår det fra meg som for ekstremt, siden jeg tross alt går rundt i svette treningsklær og åpenbart ikke har noe der å gjøre.
Heisen fungerer forøvrig sånn at nøkkelkortet må brukes hver gang, og virker kun til den etasjen man har rom i, men man kan jo ta trappene.
Oppe i 2. etasje står døren på gløtt og vasketrallen utenfor. Typisk! Resepsjonen er uaktuell, stua øverst er definitivt uaktuell, og rommet er best å holde seg unna når det blir vasket.
Vi triller bort i enden av gangen og ser ut på regnet (mye regn i dag).
Victoria har nesten spist en hel banan selv, for første gang (!) og begynner å grise det utover da hun ikke vil ha mer.
Hun er lei og jeg ser at vi må nok invadere rommet vårt midt under vaskingen.
Damen som vasker er heldigvis veldig koselig, og vi setter på litt musikk på YouTube og venter på at hun skal bli ferdig.

Jeg får mail fra Jan Erik om at han sover over i Vila Dos Cabanas (Barcarena) i natt, om det er greit for oss.
Jepp; nettopp betrygget meg selv med at jeg hvertfall har mannen her, så får jeg vite at han ikke kommer hjem likevel.
Det går jo selvsagt fint, for jeg tror ikke egypteren er interessert i noe mer kontakt enn jeg vil gi ham, og rommene her er veldig trygge.
Mitt norske, nervøse og skeptiske vesen tillater ikke for mye kontakt med en fremmed, godt voksen mann fra Egypt i Brasil.
Det er en travel uke på jobb for Greven, så det kan hende vi skal reise til Vila dos Cabanas en natt denne uken for å se hvordan det er der, og sånn at vi får litt tid sammen.
Det kan bli spennende!

Vetla som ikke vil ha frukt dersom den ikke er most; spiser nesten en hel banan alene!

De er forresten halvparten så store og dobbelt så søte som de vi kjøper i Norge.