Vi skulle bruke omtrent et døgn på selve reisen, da vi må fly fra Bergen-Frankfurt, Frankfurt-São Paulo, og São Paulo-Belém.
Første flyturen varte i 2 timer og startet kl. 19.00.
Victoria pleier legge seg kl. 20.00, men flyturen var så spennende at det ble ikke noe tid til soving.
Likevel var hun i godt humør og lekte mye med sikkerhetsbrosjyren, opp og ned av lommen i stolryggen. Hun satt stort sett i ro, det var vi voksne fornøyd med.
Juice og vann - aldri sett henne drikke så mye så fort før.
Leken hun fikk på flyet - og teppe-sauen hennes.
Litt kos da mamma prøver å få vetla til å sove - men det endte bare i tull hele greiene.
Turen over Atlanterhavet tok ca. 12 timer. Vi rakk såvidt innom business-loungen før avgang kl. 22.00, drakk litt cola og champagne (gjett hvem som drakk hva), spiste et halvt smørbrød og gikk ombord.
De hadde plassert oss ved nødutgangen, men det er ikke lov å sitte der med småbarn. De flyttet først noen andre, men etter to minutter kom flyvertinnen tilbake og fortalte at vi kunne få sitte på en plass der de kunne henge opp en seng til Victoria.
Victoria sovnet i fanget mitt så snart flyet hadde lettet.
Vi la henne i sengen og lente oss godt tilbake i de gode stolene.
Vi fikk varme vaskekluter til å vaske oss med før middag, og spiste en nydelig tre-retters middag, såg en film og sov hele natten gjennom.
Neida. Vi fikk riktignok varme kluter, men resten er en modifikasjon av sannheten.
Forretten var vassen ørret med en rar dressing over hele retten.
Vi ville begge ha pasta til hovedrett, men de hadde bare en igjen.
Omtrent rett før middag skar det seg, da vetla våknet og ikke ville ligge i sengen sin lenger.
Vi fikk spist etter hverandre, og innen dessert-tralla kom forbi, hadde jeg gitt opp og lagt meg i stolen med vetla på fanget. Jeg fikk likevel en sjokoladekake. Selveste Greven matet meg med kake mens jeg låg i stolen ved siden av han. Ikke mitt stolteste øyeblikk, så jeg ga meg etter noen bit.
Jan Erik tok over og hadde vetla på fanget resten av natta.
Det var likevel ikke særlig behagelig å ligge i stolen, det føltes ut som jeg skulle skli utfor, da den skrånet nedover. Jeg sov urolig i ca. 5 timer, og våknet utslitt og "i ørska".
Nå var det ikke håp om å få sove mer, så det ble en tung time med negative tanker og tvil om hele reisen var noen god idé.
Litt senere våknet vetla og var i storform. Humøret steg og nattens sorger var glemt.
Idèt vi landet i Brasil kjente jeg en klump i brystet, det føltes overveldende og enormt at jeg faktisk befant meg på et annet kontinent, i Brasil, av alle stedet.
I São Paulo hadde vi god tid, så vi sjekket inn bagasjen og ruslet rundt. Det var en mann der med flere hunder i reisebur, jeg bøyde meg ned med Victoria for å hilse på en av de små hundene, men hnden bjeffet skarpt og skremte vetla så hun begynte å grine. En rask unnskyldning og vi skyndet oss vekk.
Vi gikk ut en tur, og kjente sola og varmen. Uvant og herlig, vi begynte å se enden på reisen.
Sikkerhetskontrollen innenlands i Brasil var kjapt unnagjort. Vi sendte sekkene og vogna gjennom røntgenmaskina, og de kom nesten igjennom før vi hadde gått gjennom metalldetektoren.
Det var ingen begrensninger på væske heller.
Flyet var varmt, klamt og fullt.
Flyinteriøret ga ikke inntrykk av trygghet, det såg ganske slitt ut. De bruker sikkert alle pengene på viktige ting som motor, elektronikk og andre kritiske flydeler.
Vi satt heldigvis ved siden av en hyggelig mann som ga Victoria en pakke kjeks, de ble godt mottatt.
Da var det verre med han foran, som trykte seteryggen sin helt bak, sånn at bladet jeg og Victoria satt og bladde i, ble trykt inn i magen hennes. Jeg fikk lyst å rive han i håret, men heldigvis for han var han fullstendig hårløs.
Vitoria tenkte i samme baner, da hun prøvde å klore han i hodet, jeg latet som jeg ikke såg det, men Greven var kjapt ute og tok vekk handa hennes før hun rakk å gjøre noe. Prakteksemplar av en mann han der altså.
På tross av alt som var plagsomt under denne flyturen, sovnet vi alle tre i over 1 time. Det var en sann glede å se på klokken da jeg våknet.
Vi henter bagasjen vår på et bagasjebånd som snegler seg avgårde, med "en koffert her og en koffert der" - ok, det gikk ikke så sent - men i forhold til São Paulo der koffertene kom så tett at de presset hverandre av rullebåndet; så gikk det tregt.
Sjåføren vår var en kjekk mann som fortalte at han hadde vært profesjonell fotballspiller i 11 år, på Paysandu, et fotballag fra Belém. Senere ble vi fortalt at vi ikke må tro på alt som blir sagt, de liker visst å skrøne litt her. Så hvem vet hva som stemmer.
På vei til hotellet. Ymse standard.
Vi ankommer et moderne, flott hotell, midt i et område med bygninger med varierende grad av slitasje, det føles rart å se en så klar forskjell i levestandard; og likevel har jeg inntrykk av at de som bor i slike leiligheter/hus som vi ser her, har det forholdsvis bra.
Hotellrommet overgår alle forventninger. Vi har stue, to soverom, fint bad og en kjøkkenkrok.
Jan Erik sa at det var vanlig å kaste brukt dopapir i en bossbøtte ved siden av doen; men det har jeg ikke sett skilt om en eneste plass. Det var en gledelig overraskelse; om enn noe ubetydelig.
Storfornøyd med den store senga og rommet; med masse krabbeareal.
Victoria sitt rom.
Stua, mens den ennå er urørt og ryddig.
Vi måtte opp og teste ut bassenget.
Vi gikk opp til en lounge om kvelden - der vi skulle se fotballkamp og spise "Beléms beste pizza".
Pizza´en var aldeles horribel. Noen av de indentifiserbare ingrediensene var ansjos og spekepølse, noen av de uidentifiserbare var trolig en slags smeltet ost med geléaktig konsistens, fylt opp inni skorpekanten, så det tøt ut når vi skar i pizzaen.
Denne store puffen var i perfekt klatrehøyde. Det var myke tepper overalt, helt perfekt for vetla som liker å utfordre skjebnen (eller mangler dybdesyn, for høyder og avstander blir både feilberegnet og ignorert).
Ellers var det utrolig koselig selskap, Knut og Philip fra jobben, og Patricia.
De hadde med velkomstgave til Victoria - 3 bøker og en rosa kaninbamse.
Og jeg som litt før på kvelden satt og fortalte de at jeg gledet meg til å kjøpe noen bøker til Victoria.
Utrolig deilig å legge seg denne kvelden, klokken var ca. 22.00, men det føltes som det var midt på natten.
Kl. 05.00 våknet vi (to av oss noe ufrivillig), klar til vår første dag i Brasil.
Det skal jeg skrive om i neste innlegg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar