Jeg fikk kaffi og te på bordet, men manglet kaffikopp.
Det var riktignok litt travlere i dag enn de andre dagene, men med så mange folk på jobb kunne omtrent hvert eneste bord fått privat oppvartning.
Jeg hadde behov for bleier og mat til Victoria, så jeg hadde bestemt meg for å finne et større supermarked, da den lille butikken jeg var på i går ikke hadde badebleier eller babymat.
Vi gikk et godt stykke, og var i ferd med å gi opp, men plutselig ser jeg tre menn komme gående i uniformer merket "Lider", navnet på supermarkedet.
Jeg ser fremdeles ikke butikken, men bestemmer meg for å gå litt rundt i kvartalet og kikke, og deretter gå hjem igjen om jeg mislyktes.
Butikken låg på andre siden av kvartalet, og den var kjempestor! Vareutvalget er (selvsagt) annerledes enn i Norge, selv om de har samme hovedkategorier. I frysedisken lå det en svær haug med hele, små fisker, uten innpakning, og større fisker på samme måte.
Jeg fant både badebleier og babymat, men dette var dyrt, et lite glass babymat koster ca. 24 kr, et lite glass med most frukt ca. 15. kr. Bleiene kostet ca. 60 kr for en liten pakke. (I Norge koster Coop-bleiene 35 kr for 3 ganger så mange bleier, men såklart, ingen statsfinansiering av bleier i Brasil).
Prisene kan forklare det heller labre utvalget av babymat, da det sannsynligvis er dyrt og uvanlig å kjøpe for en gjennomsnitts-brasilianer.
Jeg skulle møte min nye brasilianske venn Patricia kl. 16.00 og se på leiligheter. Hun er sammen med Philip, en kollega av Jan Erik.
Det kom som et sjokk; men hun var en halvtime for tidlig ute.
(Not to worry though, the next day she didn´t even show).
Det er befriende å leve etter brasiliansk klokke, så lenge man ikke har forpliktelser eller andre avtaler.
Det fine med den brasilske tiden er likevel at om man blir forsinket til en avtale, så er det helt normalt å være forsinket til den neste også.
Jeg kastet sammen noen ting i vesken, og tok med meg Victoria i bæreselen.
Vi måtte sitte og vente utenfor leiligheten, en fin anledning til å bli bedre kjent.
Engelsken hennes er litt portugisisk-engelsk, men kommunikasjonen oss imellom går bra.
Når vi derimot ser på leilihetene, og hun snakker med de andre på portugisisk, står jeg bare som et spørsmålstegn og lurer på hva som skjer.
Jeg vet som regel ikke hva som skjer, jeg bare følger etter og gjør som de andre.
Det var dette som skjedde da vi går ut av bygget; jeg skjønner at vi skal se på en annen leilighet en annen plass, og komme tilbake hit etterpå og se på en til.
Det viser seg at det er denne damen som viser oss leiligheten som skal kjøre oss dit. En pen, elegant dame med fancy solbriller.
Da hun henter bilen sin, og kommer kjørende i en gammel, slitt, liten bil, blir jeg nokså overrasket, fordi den samsvarte ikke med utseende hennes.
Enda mer overrasket ser jeg at inne i bilen er det fullstendig kaos; klær, rot og søppel ligger strødd i baksetet og ellers hvor det er litt plass til å strø ting - gulvet, hattehyllen, og over seteryggen.
Jeg sitter i midten, men siden vi ikke får rundt oss beltet her, klatrer Patricia over meg og Victoria så vi får byttet plass.
Vi kjører et stykke, i ganske tett trafikk, det er jo en by, men likevel, det er mye som kvalifiserer som "villmannskjøring" her, og jeg har ikke sjangs å følge med på alt rundt meg.
Gatene er stort sett enveiskjørt, med 2-4 felt.
Innimellom bilene kjører det mopeder, noen kommer gående med kjerrer på slep, og det er fotgjengere overalt.
Vi parkerer, og jeg blir sendt i forveien med den portugiskiske damen som ikke snakker engelsk.
Leiligheten er helt grei, men området hadde verken svømmebasseng eller lekeplass, og siden vi kommer til å tilbringe mye tid på området, bør det være et minimum av aktiviteter for Victoria.
Jeg ser at hadde jeg fått valgt fritt, hadde jeg gått opp en eller to prisklasser, da er vi nærmere den standarden vi er vant med.
Vi kjører tilbake til det første bygget, og ser på en annen leilighet. Den er den beste jeg har sett hittil, men mulig jeg ble lurt av at den var møblert med fine møbler. Patricia mener prisen er for høy, i forhold til de andre vi har sett på. Hun advarer meg mot at folk vil prøve å lure meg, da de ser at jeg har penger.
Leilightene har forøvrig et hull i veggen, nede ved gulvet på barnerommet. Vi er i 17. etasje, så ikke helt ideelt. Jeg spør om det skal være air-condition der, men får bare til svar at det er ikke air-condition der, det er bare en i denne leiligheten og den er på det andre soverommet.
Vi skulle i utgangspunktet se på to leiligheter til, men uten at jeg forstod helt sammenhengen så ble det ikke noe av, etter at Patricia har snakket med en dame på telefonen, som ikke hadde tid likevel.
Patricia må være et av de hyggligste menneskene jeg har møtt, hun sprer godt humør og er utrolig snill. Victoria er helt betatt av henne; og hun som pleier å være redd nye mennesker.
Kanskje det har noe med det faktum at Victoria får lov å stikke hele hånda inn i munnen hennes, leke med øreringene, eller fordi de lager grimaser til hverandre, artig er det i alle fall.Vi tar oss en tur på en kafè, i mine øyne ser den nedlagt ut, med en tom isdisk, mørkt lokale og et par lokale kunder; men vi får kaffi og hver vår meget gode iskrem.
Jeg bestilte løkringer til Victoria, men hun er såpass lei at da det er tomt for is, må vi bare reise hjem.
Løkringene blir med til hotellet. Vi spiser noen, de er veldig gode, men jeg begynner å tenke på hvor tid sist frityrgryten deres ble rengjort, og lar resten ligge.
Det er en sann glede når Greven endelig kommer hjem, rundt 19.30. Vi to jentene har ventet på pappa hele dagen, og da han endelig kommer hjem, blir det en god time med tull, tøys og latter.
Lunsjen min på hotellet, kyllingsandwich fylt med tykke skiver ost.
Forrige gang jeg bestilte det samme, var det et rundstykke som var halvparten så stort og besto av loff. Lett å bli forvirret når man ikke vet hva man bestiller, selv om man har bestilt det før!
Flott park i området der butikken var. Denne parken er utenfor en av leilighetene vi har sett på.
Sikkerheten er alltid en høy prioritet i Brasil.
Veldig koselig park, vakkert og spesielt landskap for en nordboer.
Fra et vindu i ene leiligheten så jeg toppen av trærne, og der satt det en enorm flokk med de hvite fuglene; das Garcas.
Sjokolademelk for babyer/barn, fra Nestlè. De hadde samme melk med fruktsmak. Melka gikk ned på høykant, men ikke alt. Det var mer enn nok igjen til å helle utover klærne, selen og vogna.
To kvartaler igjen til hotellet, så kommer regnet. Det er forøvrig så varmt her at litt regn gjør ingenting.
Gode løkringer. Og ja, det er en øyenvippe eller et hår nede til høyre.
Min nye venninne, Patricia, som er utrolig søt og snill. Veldig lett å like denne damen her!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar