Frokosten var ganske lik norsk hotellfrokost, men alt var likevel annerledes og uvant. Den var dominert av søte smaker, eggerøren var vassen og smakløs, og en del ting ble ikke forsøkt smakt på, røkt skinke i gratengformat, pølser med klumper i og rare oster. Stekt osteball ble testet ut, ok smak, men ikke særlig fristende å spise en stekt fettklump. Det har gjerne mer med min finstilte gane å gjøre, enn selve kvaliteten på maten.
Jeg syns det er vanskelig å finne ord for å beskrive alt det nye, men jeg blir kanskje bedre på det etterhvert som jeg finner ut av hva det er.
Kl. 10 tok vi taxi til Estacão das Docas, et typisk turistområde. Det var jo alt for tidlig, noen av bodene var åpne, men restaurantene åpnet ikke før medio dia - kl. 12.00.
Ikke var det taxi på området heller, så vi gikk ut på fortauet og praiet en, fra en stor fler-felts vei. Det var ikke air-condition, og det tror jeg må ha vært min verste taxi-tur noensinne! Med åpne vinduer sneglet vi oss gjennom smale gater, sjåføren tutet idét han holdt på å kjøre ned folk og svetten rant - overalt.
Forøvrig var det mye spennende å se på denne turen, små "sydensjapper", med vesker, klær og smykker, stoff-butikker, møbler og hvitevarer (her hadde de liveband som sto og spilte inne mellom hvitevarene). Butikkene var en mellomting av ute i det fri og inne, de hadde tak og bakvegger (noen med sidevegger), men ellers helt åpne.
Vi såg en mann som drog ei fullastet kjerre med bare nevene.
Fremme ved mål nr. 2 for dagen, Shopping Boulevard; et stort, moderne kjøpesenter.
Her ruslet vi rundt og prøvde å gjøre oss kjent, vetla fikk seg nye sandaler, pluss badesandaler.
Jeg sa hun brukte størrelse 19-20, men endte på 18, men i ettertid ser jeg at det også er litt stort. Det er jo selvfølgelig fordi de har andre størrelser her. Merkelig så forutinntatt man er, og følger sin egen sannhet fremfor å se realiteten rett foran øynene på en.
Vetla koser seg på shopping, nye sandalene er komt på. Delvis iallefall.
Vi spiste på den første restauranten vi såg, helt grei sandwich, overfylt med ost og en uvant dressing.
De er generelt meget glad i ost her, de fyller ost både inni, rundt og oppå maten.
På gulvet krabbet en liten tusenbein, og sikkert alle vennene hans også.
Bestikket var pakket i plast, men kniven min var skitten.
Det er visst ikke mulig å være prippen her. Eller særlig hygienisk.
Jeg gikk inn i en fantastisk butikk, Lojas Americanas, en alt-mulig-butikk.
De hadde samme lekehund som Victoria har, men denne her både sang og pratet på portugisisk, såklart.
Det føles litt godt å se kjente produkt, da virker det ikke så fjernt og fremmed her.
Denne første dagen i Brasil klarte jeg å gå på en smell.
Inne i butikken slet jeg litt med å skjønne hvor jeg skulle gå, og hvor jeg skulle betale. Hodet begynte å verke kraftig, og jeg følte meg desorientert. Jeg kom meg ut og opp til Jan Erik, og klarer bare si at jeg må ha vann.
Jeg drikker 1 liter før jeg merker at det blir bedre. Jeg fortsetter å drikke mye resten av dagen, men hodeverken gir seg ikke før jeg tar en paracet.
Mens jeg satte meg ned med vannflasken, går Jan Erik ned for å se etter babymat. Han kommer igjen med en rosa gå-bil til Victoria, vi jublet av glede begge to.
Da vi kommer ut av senteret for å ta taxi hjem, høljer det ned! Vårt første tropiske regn. Ganske fascinerende, regnet stømmer ned, og vi går rundt i shorts og svetter.
Kvelden kom raskt, vi er fortsatt på norsk tid, vi måtte spise middag i baren, fordi det var for tidlig å spise i restauranten.
Vetla krabba rundt i lobbyen og opp og ned ei trapp, der ho fikk med seg diverse rusk, skitt og bakrerier.
Victoria er skeptisk til gåbilen sin, det er greit å kjenne på den, men uaktuelt å sitte på den. Vi får bruke litt tid på å bli kjent med den. Hun har tross alt vært med på mye nytt de siste dagene, og en enorm endring i livssituasjon.
Jeg kjenner at det er spesielt å komme hit, og det er vanskelig å beskrive.
Det kan virke som mye er likt - de har coca cola, sandwich, biff, eggerøre, hus, kjøpesenter, biler, men hver og en av disse tingene skiller seg likevel fra tilsvarende i Norge. Ja, unntatt cola såklart. Cola er cola.
Appelsinjuice derimot, den er annerledes. Den minner om ferskpresset appelsin, litt sur og "tynn" smak. Hva er det Tine har skjemt oss bort med hjemme i Norge - hvordan får de appelsinene sine så fyldige og søte?
Menneskene her har en annen kultur og væremåte (sannsynligvis i positiv retning, da de er utrolig hyggelige og utadvendte).
Likevel syns jeg det er svært vanskelig å forholde seg til ansatte som skal "tjene" meg.
Det er et så åpenlyst skille i status/levestandard, og for meg så blir det rart og en smule ubehagelig.
Satser på at det er en vanesak, etter 1 dag i Brasil må det være greit å synes at omgivelsene virker rare og ukjente.
Ikke akkurat "syden", men ved bassenget kan vi late som, der er det trygt, fint, varmt og herlig.
Frøkna har frisert seg med solkrem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar