En liten tur på krydderbutikk

Snartur innom Docas, havna i Belém. Vi kjøpte friterte kyllingklubber på Ver-o-Peso markedet, og vetla fikk kjærlighet på pinne. Det er veldig vanlig å gi snop til barna her.

Vi drakk sukkerrør-vann på Ver-o-Peso og fikk med en gratis frukt.

I en liten lokal krydderbutikk, fikk jeg alt dette krydderet (400g) for 7 R$ (21 kr).

Tilbake til "normalen"

Titt-titt, vi leker på rommet.

Torsdag kveld reiste jeg til Shopping Boulevard i en taxi, og denne gangen fikk jeg en med setebelter som gikk an å bruke. Det er veldig vanlig å gjemme låsen til setebeltet bak ryggen på setet, og noen har gjemt både selen og låsen.
Jeg kan ikke forstå hvorfor noen har selen fremme (og ikke låsen), når det er så og si umulig (har gjort mange iherdige forsøk) å få låsen frem.

Siden Jan Erik ville trene når jeg kom hjem igjen, måtte jeg bruke kortest mulig tid. Jada.
På bokhandelen skulle jeg hente en bok jeg hadde bestilt på nettet (øvingsbok i portugisisk), men fant først en annen bok jeg ville kjøpe siden jeg først var der.
Jeg gikk bort til skranken der det står "service", siden jeg hadde sett noen hente bøker her før. Dama såg kjapt på meg (og såg sikkert boka jeg sto med, ikke den lille lappen jeg hadde skrevet med hentenummeret).
Jeg gikk til kassen, gir henne lappen med hentenummeret, som hun skriver inn på dataen. Det er tydeligvis noe som ikke stemmer, og jeg gir henne CPF-nummeret mitt, siden boken ble registrert på CPF-nummeret da jeg bestilte den.
Fornøyd med å ha fått CPF-nummeret og handelen i boks, tror hun at jeg er ferdig, og siden jeg ikke aner hvordan jeg skal si at jeg vil hente en bok, går jeg til siden og begynner febrilsk å lete i ordboken min etter en måte å forklare meg på.
Da jeg har funnet "bestille", skriver ned jeg på lappen "bestille bok saraiva.com.br".
Jeg prøver å få kontakt med dama i kassen, som overser meg fullstendig, og etter siste kunde går sin vei uten så mye som et blikk på meg.

Jeg går bort igjen til service-disken, der dama leser lappen min, og vinker bort en ung mann (gutt).
Han er kjempehyggelig og blid, men snakker ikke engelsk.
Han tar meg med bort til en data, og jeg forstår at han tror jeg vil bestille en bok (det var jo tross alt det som sto på lappen, siden jeg ikke klarer å bøye verbene).
Gutten finner frem Google Translate - og vips - så kan vi kommunisere.
"What book do you want to order?"
"I have ordered a book"
Han ser ut som et spørsmålstegn og rister på hodet. Ubrukelige Google.
Jeg må vri hjernen og finne en banal måte å spør på, som google kan klare å gjøre om til forståelig portugisisk.
"My E-mail said my book was here"
"Aha!" sier gutten og smiler, han forstår!
Thank you, Google!
Som om ikke det var nok at han var blid og hjelpsom, så sier han på strålende engelsk: "You´re so sweet" og humrer litt. Wow, for en service. Hyggelig og på flørter´n. Dette skal jeg fortelle Jan Erik med en gang jeg kommer hjem. Han er sammen med ei dame som fikk kompliment av en ansatt i bokhandelen.
Han spør etter dokumentasjon, og jeg gir han den lille lappen min med hentenummeret.
Han trenger både identifikasjon og underskrift, og da han gir meg tilbake bankkortet, smiler han, sier "hade" og står og tripper etter å hjelpe flere kunder, mens jeg bare står og ser på han litt til (egentlig venter jeg på at han skal gi meg posen med boken min).
Jeg prøver meg med å flytte blikket mot posen, og da oppdager han plutselig at han står og holder den i handa, ler litt forlegent og langer over boken med en gang.

Endelig er det tid for å kjøpe en ny leke til Victoria (hun har veldig lyst på en aktivitetsleke).
Jeg som skulle skynde meg, og ble oppholdt ufattelig lenge i butikken som skulle gå unna i en fei (ok, så har jeg jo lært meg å aldri ha forventninger om at noe skal gå "fort unna" her, men likevel så håper jeg hver gang), bruker en liten evighet på å velge ut en leke, valgets kvaler er et treffende ordtak.
Jeg ender opp med en aktivitets-palmeøy, og er ganske så fornøyd med meg selv og min beslutning.

Det er ingen fasit på hvordan man skal leke.

Siste stopp er (skrekk og gru) McDonalds. Maten her overgår hotellets mat med mange hakk.
Kyllingburgere og salat (jeg skriver milkshaken i parantes, for den hadde jeg ikke lyst å nevne, men sannheten kommer alltid for en dag).
Det viser seg fort at akkurat kyllingburgerene tar tid å lage, mens de bak meg i køen får maten sin og drar avgårde, blir jeg stående og vente.
Det slår aldri feil, alt vi gjør går tregt, på en eller annen måte.
Endelig er det min tur, og jeg haster avgårde til utgangsdøren, blir vist rett inn i en taxi av damene som jobber med å vise folk inn i taxier, og etter en rask taxitur er jeg hjemme på hotellet, der portieren tar seg av posene mine, og bærer alt sammen helt opp på rommet.

Det ble ikke trening den kvelden. For å ikke villede dere, så kan jeg nevne at han bestemte seg for å gjøre et forsøk, men kom ned igjen fordi det var så mange folk der.
Nytt forsøk fredagskveld, for hvem går vel for å trene på en fredag når man har fri lørdagen?
(Gjettet du rett? Svar: Småbarnsfedre).

Fredagsmorgen åpnet vi "øya" til Victoria, som var ivrig og raskt skjønte hvordan hun skulle få kulene nedi hullet så de trillet rundt og ut igjen. Nesten like raskt skjønte hun hvor morsomt det var å kaste de tideligere nevnte kulene (helst under sofaen), slik at mamma måtte krype ned og strekke armene lenger enn fysisk mulig for å få tak i de igjen.

Vi prøvde noe nytt i dag, å gå til butikken rett etter frokost. Det var igrunn ganske behagelig, masse folk i gatene (trygt), ikke noe fare for regn og de hadde AVOKADO. Jeg har hatt så lyst på skive med smør og avokado, og endelig fant jeg det!
De er tom for plastskåler, men har Up-and-Go bleier i rett kilo-klasse, så jeg hamster bleier og kjøper plastkopper i stedet for skåler. Her må man være om seg og ta det de har i butikken, utvalget kan være litt tilfeldig og mangelfullt.

På utkikk etter hunder som går på tur forbi hotellet.

Tilbake på hotellet, finner Victoria en liten gutt å "leke" med, han er omtrent tre år, og springer, går i trappene, hopper og spiller på telefonen til mammaen. Han gjemmer seg, mens Victoria trekker opp hendene med åpne håndflater (som betyr "henne/hvor?"). Han satt seg i trappen, og Victoria satt seg ned ved siden av han og fulgte med mens han spilte på telefonen, og begynner å stryke han over håret.
Utrolig artig å se henne i samspill med andre barn, det er ikke så ofte hun har noen å leke med.
Litt skeptisk var hun da også, men så lenge jeg var innen rekkevidde og stod klar med en utstrakt hånd gikk det fint.

Nå skal jeg bare vente på at avokadoene skal modne, og så skal de nytes!!

 Gigantiske avokadoer, 15 kroner for begge to. (ca. 11 kroner kiloen).

En sliten småbarnsmamma i Belém

Etter utflukten vår til Mosqueiro, brukte jeg omtrent en uke på å hente meg inn igjen. Det måtte bli onsdag før jeg kjente energi i kroppen igjen, og onsdag kveld ble Greven vår syk, noe som førte til enda mer energitap.

Han var fullstendig utslått i to dager, men på lørdagen begynte formen å komme seg.

Det var morsdag i Brasil på lørdag, og selv om vi ikke feiret på noen som helst måte, så overasket pappa og Victoria meg med hjerte-sjokolade. De hadde gått seg en tur for å gi mamma litt pusterom, og jammen fikk jeg både alenetid og gave!

Søndag var Jan Erik heldigvis i bra form, det var tross alt en viktig dag.

Han hadde avtalt med gjengen sin at de skulle se siste kampen i Premier League i loungen på hotellet.

Jeg var nede i resepsjonen og bestilte pizza, og fikk en gave fra hotellet til morsdagen (vi bommet tydeligvis med en dag, mer feiring av mamma; åpenbart en heldig tabbe).

 Morsdagsgave fra hotellet! Såpe og spray-deodorant.

Vi ville unne oss en "bankers" middag i dag (her kalles det lunsj og spises omtrent i 12-14-tiden). Vi gikk derfor til "La Madre", vår favoritt-restaurant her i Belém. 

Det er forøvrig relativt dyrt, ca. 500 kroner for et måltid for oss to. 

På den lille kafeen jeg besøkte med Roberto, fikk jeg jo middag (med mer mat på tallerkenen) for 36 kr!

En underlig ergonomi på babystolen. Litt for høg for å passe til bordet, setet er alt for langt så hun sitter ubehagelig med beina. Såg derimot ikke ut til å plage henne stort, hun fikk fisk og couscous av mamma, og biff og røstipoteter av pappa.

Filhote (lokal fisk) med currysaus og couscous. Her er et bare å nyte smakene.

Nå er det ikke nok å gå i trappa i resepsjonen, hun skal sitte der også, og gjerne lese en bok, sånn som her. Hun kommanderer mamma til å sitte, og reiser seg for å gå videre oppover trappa. Når jeg reiser meg opp, setter hun seg ned og gir tegn til at jeg må sette meg ned igjen sånn som henne. 

Mandag gikk vi til butikken for påfyll av havregryn og yoghurt. Det var midt på dagen, og på vei bort såg jeg de truende skyene på himmelen gjøre seg klar til regnskur. Det er ganske tilfeldig når regnet kommer, det kan komme om et øyeblikk eller om to timer.

Vi tuslet bortover fortauet og vetla koste seg, hun har oppdaget gleden av å kunne gå.

Vi stoppet opp og studerte trær, ujevnheter i fortauet, kikket på fuglene som rotet i en søppelhaug, og ble vitne til en mann som mistet noe av sykkelen sin.

Først antok jeg at det var noe av matrialene han fraktet, men det viste seg å være den rustne pedalen som hadde falt av, og med et smil om munnen og pedalen på bagasjebrettet ruslet han videre med sykkelen ved siden av seg.

Da vi kom ut fra butikken, kjente jeg noen dråper fra oven. Det var våte prikker på veien, og jeg hadde valget mellom å bli stående, eller skynde meg hjem før regnet satte inn for fullt.

Selvsagt valgte jeg å skynde meg hjem, og fikk selvsagt en bemerkning om at det regnet på babyen min (selv om det bare var noen dråper på føttene, siden hun nå satt trygt i vogna under kalesjen).

Normale folk tar tydeligvis ikke med seg barn ut i regn, om det så bare er en anelse yr i luften.

Jeg gikk fort, så fort det lar seg gjøre på et humpete fortau, innimellom alle som ventet på bussen, forbi den mobile fortausrestauranten (ei slags vogn/tralle med store panner ferdiglaget mat som de øser opp i skåler) og klarte å komme meg inn på hotellet før regnet begynte for alvor.

Vi ankom hotellet trygt og så og si tørre, vetla skyndet seg bort til favoritt-trappa, og to minutter etterpå såg det slik ut:

Tirsdag var vi klar for nye eventyr, og gikk til biblioteket.

Roberto hadde vist oss biblioteket, og jeg hadde aldri i verden klart å skjønne at dette var et bibliotek på egenhånd. 

Det var en litt slitt, lys, gul, stor murbygning, omgitt av et høgt gjerde i samme stil. Ikke et eneste skilt opplyste om hva dette var, ikke engang på portugisisk.

Tilkomsten var på størrelse med to inngangsdører, det var kun en åpning i gjerdet med gitterporter (som stod åpne).

Inne på biblioteket har de to rom/saler som egner seg for Victoria, og i dag var bare den ene åpen, det var den med barnebøker og tøydukker.

Vi ble tatt imot av en kjempekoselig dame, som ga tegn til at vi bare måtte leke med dukkene og se oss om.

Hun fant frem tegnesaker til Victoria, som stolt satte seg på den lille stolen og begynte å lage noen streker på arket, før hun fant ut at det var mye kjekkere å kaste blyantene på gulvet og se på at mamma plukket de opp igjen.

Victoria har satt seg godt til rette ved bordet fullt av bøker og tegnesaker.

Dette var et tilhørende rom, en liten teatersal for barn. Kjempekoselig, med små barnestoler, svære, realistitske figurer og en ekte teaterscene.

Damen som jobbet der satte seg ned og begynte å snakke med oss, jeg forklarte vår situasjon, og hun sa en del ting jeg ikke forstod, selv om jeg skjønte noe.
Jeg fant frem ordboken min, da hun prøvde å si noe om huset sitt, som jeg ikke kunne forstå.
Hun pekte på "casa", som jeg faktisk vet hva er (hus), og idet hun sa "fechado" (stengt) en gang til, gikk det opp for meg at hun mente at "huset hennes stengte nå", altså skulle hun låse dette rommet og gå hjem. Vi gikk ut sammen med henne, og hun henviste oss til det andre rommet for barn, som nå hadde åpnet. Dette var et slags lekerom, og kanskje mer passende for Victoria.

Victoria fant frem mange leker, noe som var litt stressende, da man måtte rydde etter seg. Jeg ryddet litt hele tiden for å ikke havne for langt etter vetla si roting.

Dukken på bildet var større enn Victoria, og det eneste vetla hadde interesse av var å ta av henne sokkene.

På vei til biblioteket såg jeg en Subway, og øyeblikkelig bestemte jeg meg for å kjøpe lunsjen her.
Vi ruslet innom på vei hjemover, og jeg kjøpte en sandwich med kylling, som egentlig ikke var så veldig god.
Skuffelsen låg nok i at de ikke hadde avokado; i USA spiste vi noen veldig gode kyllingsandwicher med avokodo på Subway, og jeg prøvde vel å gjenskape dette gode mat-minnet her i Jungel-Brasil.

På vei til biblioteket kjøpte jeg mini-pizza og mini-hamburgere. De var helt ok, men jeg løper ikke bort til kiosken for å kjøpe disse hver eneste dag.

Ellers går dagene som før, masse tid med vetla, og lite tid med papsen. Skulle nok ønske at vi hadde hatt mer tid sammen på hverdagene, og at jeg hadde litt mer avlastning; med tanke på den krevende prinsessen som har begynt å gjøre det motsatte av hva jeg sier, noen ganger bare fordi hun synes det er morsomt at jeg "kjefter".

Sånn bortsett fra det, så har vi det ganske så fint her i Brasil. Vi bor fortsatt på hotellet, hvor vi etterhvert er blitt et kjent innsalg i hverdagen til de ansatte, som nærmest er blitt et holdepunkt i hverdagen for vetla. 

Kokka som lager tapioka og omelett ved frokosten, bare ser på oss, smiler og sier "omelett".

Taxisjåførene som sitter utenfor hotellet hilser og prater, som om vi var gamle kjente.

Vi er igang med prosessen for å få leilighet, så nå bare venter vi på at den skal bli klar, sånn at vi kan kjøpe møbler og inventar før vi flytter inn.

Det blir nok litt av en jobb i en travel hverdag, men når målet er egen leilighet, så får vi tro at det dukker opp litt ekstra energi.

Tur i en park og litt trøsteshopping

Mandag fikk jeg forespørsel fra Roberto om å bli med ut en tur, fordi kona hans hadde så lyst å treffe Victoria igjen. De plukket oss opp på hotellet, og vi kjørte til en Museu Paraense Emilio Goeldi. Jeg ante ikke hva det var for noe, men Roberto kalte det et museum og forklarte at det var en slags park, der man kunne gå rundt og leke.

Det viste seg derimot at museumet var stengt mandager, så vi for videre til Mangal das Garças i stedet. Det var selvsagt stengt her også, og klokka nærmet seg tre, som betydde at vi ikke ville rekke å finne på noe annet.

Adriana spurte når jeg spiste sist, og da jeg sa frokost, utbrøt hun at jeg måtte jo være skrubbsulten.

De spurte om jeg ville spise på det samme stedet som sist gang, den lille lokale kafèen ved fortauet i en veldig traffikert gate. Jeg sa ja og tenkte at det sikkert ville gå bra nå som sist.

Det viste seg å være stengt her også. Litt lettet tenkte jeg at vi kanskje kunne dra et annet sted å spise, men dama som jobbet der hadde tilbydd seg å lage noen av rettene på menyen.

Jeg valgte noe med kylling i, uten å egentlig vite hva det var. Det viste seg å være en slags kald kyllingsalat med majones/dressing, med nudler og ris til. Bønner og Farofa kom som tilbehør.

Det er ikke så lett å spise når Victoria sitter på fanget, og jeg skal mate henne, spise selv, og hun sitter og forsyner seg av alt på tallerkenen, fra ris til salat og nudler. Dette er ikke verdens enkleste mat å spise med nevene, og det gjenspeilet seg i alt som datt ned på bordet, gulvet og meg. 

Adriana prøvde å hjelpe meg med Victoria, men i dag var hun ikke i humør til å være hos noen andre enn mamma, så hun kom raskt tilbake til fanget mitt.

Hun ville forøvrig ned på gulvet for å gå, selvsagt, og aller helst bort til gitteret ved fortauet, der det strømte inn vann på grunn av alt regnet som høljet ned nå.

Det er en typisk situasjon, der hjertet pumper fort hele tiden, og jeg stresser med å spise, mate Victoria, prøve å ikke grise overalt, og underholde vetla samtidig.

Selv om det var litt stressende på slutten, var det veldig koselig å treffe Adriana igjen, og komme seg ut av hotellet en tur.

Tirsdag prøvde vi igjen å finne på noe, denne gangen uten Adriana. Roberto tok oss med til Museu Paraense Emilio Goeldi, og i dag var det heldigvis åpent.

Det viste seg å være en liten kopi av regnskogen, en jungel med inngjerda dyr langs stien som gikk gjennom området.

Helt ærlig så vet jeg ikke forskjellen på en leopard og jaguar. Etter noen søk på google blir jeg ikke så mye klokere, da det er vanskelig å skille disse to på utseende. Jeg går utifra geografisk tilholdssted, og antar derfor at dette må være en Jaguar, som finst i Sør-og Mellom-Amerika, i motsetning til Leopard som holder til i Asia/Midt-Østen/Afrika.

Å stå så nærme en Jaguar som traver frem og tilbake var var utrolig kult!

Utrolig stilig å kjenne på følelsen av å være i en jungel, selv om det var litt synd at dyrene var innesperret og ikke fri. Noen rare dyr som lignet på svære rotter, gikk løs rundtomkring og gjemte seg i gresset.

Lysten til å dra ut i den ekte jungelen bleknet fort da jeg såg en forholdsvis stor edderkopp i spinnet sitt på ei trestamme.

Av en eller annen grunn syns jeg skilpadder er så stilige, og her var det en hel flokk av skilpadder, og to ulike typer hadde de. Den ene typen så rett og slett eldgamle ut, og den gikk så tregt at jeg hadde bare tid til å se den ta to skritt før vi hastet videre.

Et lite utvalg av alle skilpaddene.

De "gamle" skilpaddene.

Disse bladene kan bære en baby! Prøvde med Victoria, men fikk selvsagt ikke tatt bilde da jeg var opptatt av å passe på henne.

Dette høge, tynne treet har noen utrolig fascinerende røtter, som vises på bildet under.

På grunn av hard, tørr jord, har trærene i jungelen problem med å feste røttene dypt i jordsmonnet, og de har derfor en unik måte å holde seg oppreist på. Røttene går over bakken i stedet for under, som vi er vant med i Norge, og resultatet er disse stilige stilkene (røttene) som treet bruker for å holde seg stabilt.

Vi såg apekatter (Spidermonkeys), som lager show da det er mange mennesker som ser på de. Vi kom rett før en skoleklasse, og idèt ungdommene nærmet seg, begynte apene å klatre, svinge seg og lage lyder.

Etter besøket i parken var jeg gjennomvåt av svette, og jeg sa jeg ville innom hotellet og skifte klær før jeg skulle treffe Monica på handlesenteret.

Jeg tok meg en rask dusj, veldig rask, altså cirka 10 sekunder, før Victoria klagde sin nød og jeg måtte trå til med litt mat til vetla.

På senteret prøvde jeg å få henne til å sovne i vogna, totalt bortkastet tid, for hun kunne selvsagt ikke sove når det var så mye spennende å se på overalt!

Vetla vant igjennom med viljen sin, og vi gikk og spiste sammen med Monica.

Tørre sandwicher med tynne biffskiver og pommes frites, det sto med hvitløk i menyen, og noen ganger ante jeg et hint av hvitløkssmør på brødet.

Vetla fikk seg ny bok før vi gikk for å spise.

Onsdag forløp ganske rolig, siden vi skal reise på tur tidlig torsdag måtte jeg prøve å gjøre klart til utsjekk. Det er rart hvor mye ting vi har, uansett, til og med på et hotellrom har vi klart å fylle opp skuffer og skap, skrivebord, gulv og sofa; som blir brukt til oppbevaring av leker.

Vi trenger et par ting på butikken, og jeg har veldig lyst til å dra til Lider i sentrum, som har klær, leker, interiør og kosmetikk, i tillegg til dagligvarer.

Jeg prøver veldig hardt å tenke på hva det egentlig var jeg skulle ha, for i går tenkte jeg på å lage en huskeliste. Jeg kommer ikke på noe, men trenger virkelig en tur ut av hotellet, så da blir det en tur til Lider.

Jeg må bære bilstolen ned, med vetla i bæreselen, og får hjelp av personalet for å komme meg inn i taxien.

Jeg angrer umiddelbart på hele opplegget, for med bilstolen i handa og ei frøken som ikke vil sitte i bæreselen kjenner jeg kreftene ta slutt allerede før jeg har begynt.

Likevel, viljen er sterkere enn stål og jeg hadde bestemt meg for å dra, så da blir det selvsagt handletur.

Taxisjåføren prøver å si noe til meg før jeg går ut, det gjelder bilstolen tror jeg, men jeg aner ikke hva han sier. Han vil at jeg skal huske de ordene han bruker, fordi jeg selv må si det når jeg skal ha taxi hjem igjen. Tror jeg.

Uansett så har jeg glemt ordene omtrent før jeg har gjentatt de etter ham, så det er ikke noe å tenke på.

Jeg spør sjåførene som sitter og venter på kunder om det er greit at jeg setter bilstolen der med de.

De skjønner jo ingenting, og tror jeg vil ha taxi. Selv om jeg nettopp kom ut av en taxi.

Etterhvert skjønner de, og peker opp mot butikken, at jeg må ta den med meg.

Herregud, nå angrer jeg enda mer. Skal jeg bære med meg bilstolen inne på butikken, da gir jeg opp.

Likevel, med tungt hjerte, går jeg opp bakken til butikken, fortsatt med vetla på magen og bilstolen i handa.

Jeg går mot en skranke der det er masse ansatte, og håper jeg kan sette stolen foran skranken mens jeg handler. Før jeg får snakket med noen, reiser en gammel dame seg fra en benk, og vinker meg bort, helt ifra seg. Hun syns tydeligvis synd på meg som må bære både barn og bilstol, og jeg tør ikke annet enn å sette meg ned og late som jeg trengte en plass å hvile.

Hun prater i vei, selv etter at jeg har sagt at jeg ikke snakker portugisisk.

Til slutt reiser jeg meg bare, for jeg vil jo tross alt inn i butikken, når jeg først er komt så langt.

Jeg henvender meg til de mange ansatte som står bak skranken, peker på stolen som står på gulvet, og spør om den kan stå er. En mann snakker til meg, jeg sier at jeg ikke forstår portugisisk, og da den unge mannen fortsetter å prate som en foss, begynner de andre å le, sannsynligvis fordi mannen bare fortsetter å prate mens jeg åpenbart står der som et spørsmålstegn.

Han gir seg, ler litt, og viser meg bort til en skranke der man kan levere inn store ting/vesker mens man handler! Genialt. Jeg får en hentelapp, og da jeg kom tilbake for å hente stolen, fant jeg ut at det ikke kostet noen ting heller.

Det kalles av og til terapi, og i dag var det akkurat dette jeg trengte. 

Flere klær til vetla. Og vi som skal pakke ned alt på rommet i dag. Jaja, litt til eller fra spiller ingen rolle. Dessuten trengte hun litt flere klær. Det gjør hun alltid.

Jeg har hentet bilstolen, og går ned til taxiplassen. Det er ingen biler der, og jeg må vente i noen minutter. En gammel mann kommer ut av taxien, og begynner å kave for å få bilstolen inn i fremsetet. Jeg liker helst å ha Victoria ved siden av meg (eler motsatt, hun liker å ha meg ved siden av seg), men jeg tenker at det får gå for denne gangen, jeg kan heller sitte rett bak henne.

Han smeller igjen døren og gir tegn til at vi skal sette oss inn bak, og jeg sier at jeg vil heller ha stolen i baksetet med meg. Han sukker oppgitt, men tar ut stolen og slenger den inn i baksetet. Jeg skjønner plutselig at han ikke har til hensikt å la Victoria sitte i bilstolen, og at jeg må ha henne på fanget. Jeg sier "bebe" og peker på stolen, men da rister han på hodet og sier at det ikke går an å ha henne i stolen.

Jeg beklager og får tilbake stolen, og stiller meg opp for å vente på en annen taxi, som er villig til å la vetla bruke bilstolen jeg har drasset med meg fra hotellet til butikken, kun for at hun skal bruke den i taxien.

Nesten umiddelbart stopper det en taxi, som velvillig hjelper meg med å få inn barnestolen.

Jeg setter meg inn for å feste stolen og Victoria, men før jeg har fått festet stolen, er han i gang med å kjøre. Jeg skynder meg å feste henne, og oppdager samtidig at sjåføren ikke vet hvor hotellet ligger.

Jeg spreng-tenker for å komme på noe som ligger i nærheten av hotellet, og kommer på navnet på to gater i nærheten. Han gir tegn til at han vet sånn omtrent hvor vi skal, så jeg lener meg tilbake og håper på det beste.

Plutselig kommer jeg på at "Radio Liberal" ligger like ved hotellet, og når jeg sier det, vet han hvor vi skal. Phu. 

Da jeg kom opp på rommet (med hjelp fra personalet, som tok setet og posene på bagasjetrallen) kysset jeg ikke gulvet jeg sto på, men det hadde gjerne vært på sin plass, for et mer gledelig gjensyn med et hotellrom har jeg aldri opplevd!

Dagens trøsteshopping (som ikke hjalp det minste på det høye stressnivået og det lave energi-nivået, men det gjorde underverker for humøret).

Victoria blei helt i hundre da hun såg pusekatten, og når hun går med den toppen lager hun en sånn ivirg lyd og drar i stoffet for å få bedre oversikt over pusekatten på magen sin.