Etter utflukten vår til Mosqueiro, brukte jeg omtrent en uke på å hente meg inn igjen. Det måtte bli onsdag før jeg kjente energi i kroppen igjen, og onsdag kveld ble Greven vår syk, noe som førte til enda mer energitap.
Han var fullstendig utslått i to dager, men på lørdagen begynte formen å komme seg.
Det var morsdag i Brasil på lørdag, og selv om vi ikke feiret på noen som helst måte, så overasket pappa og Victoria meg med hjerte-sjokolade. De hadde gått seg en tur for å gi mamma litt pusterom, og jammen fikk jeg både alenetid og gave!
Søndag var Jan Erik heldigvis i bra form, det var tross alt en viktig dag.
Han hadde avtalt med gjengen sin at de skulle se siste kampen i Premier League i loungen på hotellet.
Jeg var nede i resepsjonen og bestilte pizza, og fikk en gave fra hotellet til morsdagen (vi bommet tydeligvis med en dag, mer feiring av mamma; åpenbart en heldig tabbe).
Morsdagsgave fra hotellet! Såpe og spray-deodorant.
Vi ville unne oss en "bankers" middag i dag (her kalles det lunsj og spises omtrent i 12-14-tiden). Vi gikk derfor til "La Madre", vår favoritt-restaurant her i Belém.
Det er forøvrig relativt dyrt, ca. 500 kroner for et måltid for oss to.
På den lille kafeen jeg besøkte med Roberto, fikk jeg jo middag (med mer mat på tallerkenen) for 36 kr!
En underlig ergonomi på babystolen. Litt for høg for å passe til bordet, setet er alt for langt så hun sitter ubehagelig med beina. Såg derimot ikke ut til å plage henne stort, hun fikk fisk og couscous av mamma, og biff og røstipoteter av pappa.
Filhote (lokal fisk) med currysaus og couscous. Her er et bare å nyte smakene.
Nå er det ikke nok å gå i trappa i resepsjonen, hun skal sitte der også, og gjerne lese en bok, sånn som her. Hun kommanderer mamma til å sitte, og reiser seg for å gå videre oppover trappa. Når jeg reiser meg opp, setter hun seg ned og gir tegn til at jeg må sette meg ned igjen sånn som henne.
Mandag gikk vi til butikken for påfyll av havregryn og yoghurt. Det var midt på dagen, og på vei bort såg jeg de truende skyene på himmelen gjøre seg klar til regnskur. Det er ganske tilfeldig når regnet kommer, det kan komme om et øyeblikk eller om to timer.
Vi tuslet bortover fortauet og vetla koste seg, hun har oppdaget gleden av å kunne gå.
Vi stoppet opp og studerte trær, ujevnheter i fortauet, kikket på fuglene som rotet i en søppelhaug, og ble vitne til en mann som mistet noe av sykkelen sin.
Først antok jeg at det var noe av matrialene han fraktet, men det viste seg å være den rustne pedalen som hadde falt av, og med et smil om munnen og pedalen på bagasjebrettet ruslet han videre med sykkelen ved siden av seg.
Da vi kom ut fra butikken, kjente jeg noen dråper fra oven. Det var våte prikker på veien, og jeg hadde valget mellom å bli stående, eller skynde meg hjem før regnet satte inn for fullt.
Selvsagt valgte jeg å skynde meg hjem, og fikk selvsagt en bemerkning om at det regnet på babyen min (selv om det bare var noen dråper på føttene, siden hun nå satt trygt i vogna under kalesjen).
Normale folk tar tydeligvis ikke med seg barn ut i regn, om det så bare er en anelse yr i luften.
Jeg gikk fort, så fort det lar seg gjøre på et humpete fortau, innimellom alle som ventet på bussen, forbi den mobile fortausrestauranten (ei slags vogn/tralle med store panner ferdiglaget mat som de øser opp i skåler) og klarte å komme meg inn på hotellet før regnet begynte for alvor.
Vi ankom hotellet trygt og så og si tørre, vetla skyndet seg bort til favoritt-trappa, og to minutter etterpå såg det slik ut:
Tirsdag var vi klar for nye eventyr, og gikk til biblioteket.
Roberto hadde vist oss biblioteket, og jeg hadde aldri i verden klart å skjønne at dette var et bibliotek på egenhånd.
Det var en litt slitt, lys, gul, stor murbygning, omgitt av et høgt gjerde i samme stil. Ikke et eneste skilt opplyste om hva dette var, ikke engang på portugisisk.
Tilkomsten var på størrelse med to inngangsdører, det var kun en åpning i gjerdet med gitterporter (som stod åpne).
Inne på biblioteket har de to rom/saler som egner seg for Victoria, og i dag var bare den ene åpen, det var den med barnebøker og tøydukker.
Vi ble tatt imot av en kjempekoselig dame, som ga tegn til at vi bare måtte leke med dukkene og se oss om.
Hun fant frem tegnesaker til Victoria, som stolt satte seg på den lille stolen og begynte å lage noen streker på arket, før hun fant ut at det var mye kjekkere å kaste blyantene på gulvet og se på at mamma plukket de opp igjen.
Victoria har satt seg godt til rette ved bordet fullt av bøker og tegnesaker.
Dette var et tilhørende rom, en liten teatersal for barn. Kjempekoselig, med små barnestoler, svære, realistitske figurer og en ekte teaterscene.
Damen som jobbet der satte seg ned og begynte å snakke med oss, jeg forklarte vår situasjon, og hun sa en del ting jeg ikke forstod, selv om jeg skjønte noe.
Jeg fant frem ordboken min, da hun prøvde å si noe om huset sitt, som jeg ikke kunne forstå.
Hun pekte på "casa", som jeg faktisk vet hva er (hus), og idet hun sa "fechado" (stengt) en gang til, gikk det opp for meg at hun mente at "huset hennes stengte nå", altså skulle hun låse dette rommet og gå hjem. Vi gikk ut sammen med henne, og hun henviste oss til det andre rommet for barn, som nå hadde åpnet. Dette var et slags lekerom, og kanskje mer passende for Victoria.
Victoria fant frem mange leker, noe som var litt stressende, da man måtte rydde etter seg. Jeg ryddet litt hele tiden for å ikke havne for langt etter vetla si roting.
Dukken på bildet var større enn Victoria, og det eneste vetla hadde interesse av var å ta av henne sokkene.
På vei til biblioteket såg jeg en Subway, og øyeblikkelig bestemte jeg meg for å kjøpe lunsjen her.
Vi ruslet innom på vei hjemover, og jeg kjøpte en sandwich med kylling, som egentlig ikke var så veldig god.
Skuffelsen låg nok i at de ikke hadde avokado; i USA spiste vi noen veldig gode kyllingsandwicher med avokodo på Subway, og jeg prøvde vel å gjenskape dette gode mat-minnet her i Jungel-Brasil.
På vei til biblioteket kjøpte jeg mini-pizza og mini-hamburgere. De var helt ok, men jeg løper ikke bort til kiosken for å kjøpe disse hver eneste dag.
Ellers går dagene som før, masse tid med vetla, og lite tid med papsen. Skulle nok ønske at vi hadde hatt mer tid sammen på hverdagene, og at jeg hadde litt mer avlastning; med tanke på den krevende prinsessen som har begynt å gjøre det motsatte av hva jeg sier, noen ganger bare fordi hun synes det er morsomt at jeg "kjefter".
Sånn bortsett fra det, så har vi det ganske så fint her i Brasil. Vi bor fortsatt på hotellet, hvor vi etterhvert er blitt et kjent innsalg i hverdagen til de ansatte, som nærmest er blitt et holdepunkt i hverdagen for vetla.
Kokka som lager tapioka og omelett ved frokosten, bare ser på oss, smiler og sier "omelett".
Taxisjåførene som sitter utenfor hotellet hilser og prater, som om vi var gamle kjente.
Vi er igang med prosessen for å få leilighet, så nå bare venter vi på at den skal bli klar, sånn at vi kan kjøpe møbler og inventar før vi flytter inn.
Det blir nok litt av en jobb i en travel hverdag, men når målet er egen leilighet, så får vi tro at det dukker opp litt ekstra energi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar