En dag i Paris

Første gang vi er i Paris. Og jeg tar meg selv i å lure på hvorfor jeg ikke har reist hit før. Alle klisjeene stemmer, kjedelig; tenker du, nei, aldeles vakkert og herlig, for i Paris blir man litt lykkeligere. Den følelsen er vanskelig å formidle, men de som har vært her, vet.

Vakre Paris om kvelden.

 Her begynner dagen vår i Paris:

Louvre. Dessverre ikke tid til besøk her i dag.

Spasertur i Jardin des Tuileries mellom Louvre og Place de la Concorde.

Herlig å rusle i sånne vakre omgivelser.

Romantiske Greven sprer om seg med romantikk i romantiske Paris.

Vakkert ved foten av Eiffeltårnet.

Her ble vi møtt av ei dame som ville vi skulle signere noe til hjelp for handikappede. Da jeg skrev på navnet mitt ba hun om penger, jeg hadde bare 20 euro, men da var hun behjelpelig med vekslepenger og drog ivrig opp 10 euro, vi byttet pengesedler og hun takket fint.

Imellomtiden hadde Jan Erik tuslet videre og ble advart av en forbipasserende om at det var svindel, selvsagt. Det var sigøynere som lurte turistene for penger, samtidig som det ofte var andre i nærheten som skulle stjele fra deg, mens du var uoppmerksom.

Familiebilde fra Eiffeltårnet. <3

Tok bilde rett ned, en smule bekymret for kameraet; som jeg holdt utfor rekkverket, burde kanskje vært mer bekymret for eventuelle folk som kunne fått det i hodet.

Utsikt fra Eiffeltårnet. 

Utsikt fra Eiffeltårnet. Samme hvor man sto, så var utsikten fantastisk fin.

Eiffeltårnet i bakgrunnen.

Og hvilken sang får man på hjernen når man rusler langs The Sein?

http://www.youtube.com/watch?v=1LDagYXhzI4

 Ikke så lett å ta bilde av Vetla foran fontenen, for hun ville selvsagt se på den og ikke et kjedelig kamera. Da blir det sidelengs snikbilde. Place de la Concorde.

 Nesten tilbake til dagens utgangspunkt.

Bonjour Paris!

Onsdag og tid for reise. 

Eggs Benedict, min favoritt.

Frokost i Knightsbridge www.caffeconcrto.co.uk

Vi skulle ta toget til Paris i dag, og fant ut at vi ville prøve oss på buss fra Chelsea til St. Pancras. Fant ut (litt tilfeldig) at C1 gikk til Victoria station, og antok at det var lett å finne en forbindelse videre derfra. Det viste seg å være litt verre en forventet, så vi endte opp på undergrunnen i stedet. 1 stor koffert, 2 ryggsekker og 1 vogn, ikke ideelt, men merkelig hvordan ting ordner seg i trapper og på smale perronger og tog.

Det tok vel ca. 1,5-2 timer å komme seg frem, spørs om det ikke er lurt å planlegge litt bedre neste gang.

Varm i trøya og straks ombordstigning, da presterer Vetla å gjøre noe jeg ikke skal beskrive her (av respekt for den kommende tenåring), som resulterer i fullt klesbytte.

Det kan også nevnes, dog ikke vektlegges, at mamsen byttet bleie fem minutter før den unevnelige episoden. Noen bleier er bare sånn. Dårlige. I utgangspunktet. Før de havner i pakken, og i alle fall lenge før de havner på stumpen til en stakkars, godtroende baby.

Videre trenger jeg ikke nevne at følgende episode resulterte i en flekkete konsekvens for pappa-Greven, som holdt Victoria i fanget under denne seansen vi ikke skal si noe mer om.

Bleiebytter-mamma slapp unna hele oppstyret med litt stress-hormon, mens pappa-Greven byttet på Vetla.

Prøver å få oppmerksomheten til Victoria mot kamera for et felles familiebilde. Ikke enkelt på en togstasjon full av inntrykk og lyder.

Togturen gikk veldig fint, Victoria sov litt, kikket ut vinduet og underholdt seg selv ved å kikke seg rundt og kjenne på ting. 

Underholdning om bord.

En liten hvil.

Den lille jenta ved siden av gikk på selvstyre, syns det var litt trasig, mammaen pratet stort sett i telefonen eller sov. Forøvrig kunne jeg lese teksten på den tynne string-trusen som stakk opp mellom valkene og buksa på mora, og magen hang utenfor genseren. Ikke noe vondt om noen; men elegant var det ikke.

Dattera var imidlertid veldig skjønn og fortjente betydelig mer oppmerksomhet enn ho fikk.

Ankomst Paris:

Ruslet ned til Louvre, spiste middag og ble litt forelsket i Paris. Utrolig vakker by med en magisk stemning.

Kafeer langs gatene, lys, fontener, fantastisk fine bygninger og hyggelige mennesker.

Ja, franskmenn er faktisk hyggelige, og smiler gjør de også. Følte oss kanskje enda mer velkommen der, enn vi har gjort her i Norge, de var veldig opptatt av babyen vår og pratet og smilte til henne.

Det er en stor kulturforskjell, fra vår litt innesluttede væremåte, til en by der folk er pratsomme og hyggelige med fremmede, og gjerne slår av en prat. Selv om det i vårt tilfelle ikke ble noen gjensidige samtaler, da vi ikke skjønte et kvekk av hva de sa til oss på fransk. 

Og forresten så såg jeg ikke froskelår på noen av menyene. Escargots derimot. Det hadde de. Og de fikk de beholde.

Tirsdag i Oxford Street

Tirsdagen var dedikert til mor; og shopping. Vi tok oss fram med buss i dag, det er enklest med vogn og mye fint å se på.

Oxford Street har alt. Mine favoritter er Debenhams, John Lewis og Disney Store.

Jeg unnlot å kjøpe Belle (fra Skjønnheten og Udyret) sin prinsessekjole, men skal definitivt tilbake for å kjøpe den om noen år. Vetla trenger tross alt noe fint i garderoben sin.

Kanskje vi slår til med Askepott sin også.

Gikk inn på en pub i ei sidegate for å spise, forferdelig høg musikk og mye støy, fikk feil mat, måtte vente lenge på rett mat, så det var en glede å komme seg ut derfra.

Vi gikk ned til Piccadilly og en stor souvenir-butikk, jeg hadde lyst på London-skjorte. Kjøpte en vid singlet og ei t-skjorte i min vanlige størrelse, som viste seg å være så trange at man skulle tro det var barnestørrelser. Det blir noen fine gaver hvertfall. Til noen petite personer. Eventuellt barn.

Kjøpte denne kjolen på Disney Store:

                             ❤️❤️❤️

Første langtur med vetla - London

Vi starta søndag, og låg ei natt på det overprisa flyplasshotellet i Bergen.

Jentene i resepsjonen gjorde seg fortjent til lønna ved å være meget kjekke og imøtekommende.

Prøblemet var derimot i restauranten, da vi gikk og satte oss ved et bord, blei oversett i 10 min, reiser oss og går, og blir møtt med "hei" og smil fra kelnerene (ja, to stykker var det der. Og tre-fire bord med gjester).

Bestiller roomservice i resepsjonen i stedet, mistenker at det var hensikten hele tiden, da slipper de rydde bordet og kan ta 125 kr for å bære opp maten vi i utgangspunktet ville spise i restauranten.

Nok om det.

Mandagen starta med en herlig frokost, om enn litt knapp tid til å nytes skikkelig.

I sikkerhetskontrollen ble jeg bedt om å drikke av tutekoppen til Victoria, noe jeg bestod med glans, da det naturlig nok var vann, og ikke sprengstoff, vi hadde tatt med til henne.

På flyet sjarmerte Victoria damer på alle kanter, og fikk masse skryt og smil. 

Vi kunne jo ikke vite hvordan hun ville takle en sånn tur, hennes første med fly. Det gikk over all forventning; ikke en eneste klage fra den kanten. Bare smil og babling.

Vi tok ikke med vogn, og siden vi var to stykker gikk det kjempefint med kun bæresele, der sov hun godt når vi var i bevegelse på Flesland og Gatwick.

En kjapp lunsj på London Victoria Station (Burger King...) og inn i en Black Cab, med en kjempekjekk sjåfør som ga oss litt informasjon om området (museum, Harrods, Knightsbridge og puber/restauranter innen gangavstand).

Leiligheten i Chelsea Cloisters er helt super, lite kjøkken, stue og soverom.

Gulvet knirker og det er ganske varmt, men sånt kan vi leve med i to dager.

Westfield shopping center ved Shepards Bush må være paradis for shoppere. Utvalget er enormt, og senteret er elegant, stort og nydelig.

På Mamas & Papas kjøpte vi ei reisevogn til Victoria, Armadillo. Med knallrosa fotmuffe.

Jeg fikk en time åleinetid, noe som viste seg å være alt for lite, så etter en ti minutters utsettelse, og litt til, fant jeg tilbake til familen.

Vi såg fotballkampen mellom Everton og Newcastle på en pub i Chelsea, så da var både mor og far fornøyd med dagen. Victoria likte seg igrunn overalt, det gjorde vel sitt til at vi var fornøyd og.

På puben skulle jeg bestille Nachos, bartenderen såg spørrende på meg og spurte hva det var.

"Nach-juice?" "No, I mean Nach-ooos" "Hmm, Nach-juice?" "No, food" etterfulgt av noen gestikulerende hender som sikkert ikke hjalp, klarte jeg å bestille Nachos til slutt.