Første langtur med vetla - London

Vi starta søndag, og låg ei natt på det overprisa flyplasshotellet i Bergen.

Jentene i resepsjonen gjorde seg fortjent til lønna ved å være meget kjekke og imøtekommende.

Prøblemet var derimot i restauranten, da vi gikk og satte oss ved et bord, blei oversett i 10 min, reiser oss og går, og blir møtt med "hei" og smil fra kelnerene (ja, to stykker var det der. Og tre-fire bord med gjester).

Bestiller roomservice i resepsjonen i stedet, mistenker at det var hensikten hele tiden, da slipper de rydde bordet og kan ta 125 kr for å bære opp maten vi i utgangspunktet ville spise i restauranten.

Nok om det.

Mandagen starta med en herlig frokost, om enn litt knapp tid til å nytes skikkelig.

I sikkerhetskontrollen ble jeg bedt om å drikke av tutekoppen til Victoria, noe jeg bestod med glans, da det naturlig nok var vann, og ikke sprengstoff, vi hadde tatt med til henne.

På flyet sjarmerte Victoria damer på alle kanter, og fikk masse skryt og smil. 

Vi kunne jo ikke vite hvordan hun ville takle en sånn tur, hennes første med fly. Det gikk over all forventning; ikke en eneste klage fra den kanten. Bare smil og babling.

Vi tok ikke med vogn, og siden vi var to stykker gikk det kjempefint med kun bæresele, der sov hun godt når vi var i bevegelse på Flesland og Gatwick.

En kjapp lunsj på London Victoria Station (Burger King...) og inn i en Black Cab, med en kjempekjekk sjåfør som ga oss litt informasjon om området (museum, Harrods, Knightsbridge og puber/restauranter innen gangavstand).

Leiligheten i Chelsea Cloisters er helt super, lite kjøkken, stue og soverom.

Gulvet knirker og det er ganske varmt, men sånt kan vi leve med i to dager.

Westfield shopping center ved Shepards Bush må være paradis for shoppere. Utvalget er enormt, og senteret er elegant, stort og nydelig.

På Mamas & Papas kjøpte vi ei reisevogn til Victoria, Armadillo. Med knallrosa fotmuffe.

Jeg fikk en time åleinetid, noe som viste seg å være alt for lite, så etter en ti minutters utsettelse, og litt til, fant jeg tilbake til familen.

Vi såg fotballkampen mellom Everton og Newcastle på en pub i Chelsea, så da var både mor og far fornøyd med dagen. Victoria likte seg igrunn overalt, det gjorde vel sitt til at vi var fornøyd og.

På puben skulle jeg bestille Nachos, bartenderen såg spørrende på meg og spurte hva det var.

"Nach-juice?" "No, I mean Nach-ooos" "Hmm, Nach-juice?" "No, food" etterfulgt av noen gestikulerende hender som sikkert ikke hjalp, klarte jeg å bestille Nachos til slutt.