Tur i en park og litt trøsteshopping

Mandag fikk jeg forespørsel fra Roberto om å bli med ut en tur, fordi kona hans hadde så lyst å treffe Victoria igjen. De plukket oss opp på hotellet, og vi kjørte til en Museu Paraense Emilio Goeldi. Jeg ante ikke hva det var for noe, men Roberto kalte det et museum og forklarte at det var en slags park, der man kunne gå rundt og leke.

Det viste seg derimot at museumet var stengt mandager, så vi for videre til Mangal das Garças i stedet. Det var selvsagt stengt her også, og klokka nærmet seg tre, som betydde at vi ikke ville rekke å finne på noe annet.

Adriana spurte når jeg spiste sist, og da jeg sa frokost, utbrøt hun at jeg måtte jo være skrubbsulten.

De spurte om jeg ville spise på det samme stedet som sist gang, den lille lokale kafèen ved fortauet i en veldig traffikert gate. Jeg sa ja og tenkte at det sikkert ville gå bra nå som sist.

Det viste seg å være stengt her også. Litt lettet tenkte jeg at vi kanskje kunne dra et annet sted å spise, men dama som jobbet der hadde tilbydd seg å lage noen av rettene på menyen.

Jeg valgte noe med kylling i, uten å egentlig vite hva det var. Det viste seg å være en slags kald kyllingsalat med majones/dressing, med nudler og ris til. Bønner og Farofa kom som tilbehør.

Det er ikke så lett å spise når Victoria sitter på fanget, og jeg skal mate henne, spise selv, og hun sitter og forsyner seg av alt på tallerkenen, fra ris til salat og nudler. Dette er ikke verdens enkleste mat å spise med nevene, og det gjenspeilet seg i alt som datt ned på bordet, gulvet og meg. 

Adriana prøvde å hjelpe meg med Victoria, men i dag var hun ikke i humør til å være hos noen andre enn mamma, så hun kom raskt tilbake til fanget mitt.

Hun ville forøvrig ned på gulvet for å gå, selvsagt, og aller helst bort til gitteret ved fortauet, der det strømte inn vann på grunn av alt regnet som høljet ned nå.

Det er en typisk situasjon, der hjertet pumper fort hele tiden, og jeg stresser med å spise, mate Victoria, prøve å ikke grise overalt, og underholde vetla samtidig.

Selv om det var litt stressende på slutten, var det veldig koselig å treffe Adriana igjen, og komme seg ut av hotellet en tur.

Tirsdag prøvde vi igjen å finne på noe, denne gangen uten Adriana. Roberto tok oss med til Museu Paraense Emilio Goeldi, og i dag var det heldigvis åpent.

Det viste seg å være en liten kopi av regnskogen, en jungel med inngjerda dyr langs stien som gikk gjennom området.

Helt ærlig så vet jeg ikke forskjellen på en leopard og jaguar. Etter noen søk på google blir jeg ikke så mye klokere, da det er vanskelig å skille disse to på utseende. Jeg går utifra geografisk tilholdssted, og antar derfor at dette må være en Jaguar, som finst i Sør-og Mellom-Amerika, i motsetning til Leopard som holder til i Asia/Midt-Østen/Afrika.

Å stå så nærme en Jaguar som traver frem og tilbake var var utrolig kult!

Utrolig stilig å kjenne på følelsen av å være i en jungel, selv om det var litt synd at dyrene var innesperret og ikke fri. Noen rare dyr som lignet på svære rotter, gikk løs rundtomkring og gjemte seg i gresset.

Lysten til å dra ut i den ekte jungelen bleknet fort da jeg såg en forholdsvis stor edderkopp i spinnet sitt på ei trestamme.

Av en eller annen grunn syns jeg skilpadder er så stilige, og her var det en hel flokk av skilpadder, og to ulike typer hadde de. Den ene typen så rett og slett eldgamle ut, og den gikk så tregt at jeg hadde bare tid til å se den ta to skritt før vi hastet videre.

Et lite utvalg av alle skilpaddene.

De "gamle" skilpaddene.

Disse bladene kan bære en baby! Prøvde med Victoria, men fikk selvsagt ikke tatt bilde da jeg var opptatt av å passe på henne.

Dette høge, tynne treet har noen utrolig fascinerende røtter, som vises på bildet under.

På grunn av hard, tørr jord, har trærene i jungelen problem med å feste røttene dypt i jordsmonnet, og de har derfor en unik måte å holde seg oppreist på. Røttene går over bakken i stedet for under, som vi er vant med i Norge, og resultatet er disse stilige stilkene (røttene) som treet bruker for å holde seg stabilt.

Vi såg apekatter (Spidermonkeys), som lager show da det er mange mennesker som ser på de. Vi kom rett før en skoleklasse, og idèt ungdommene nærmet seg, begynte apene å klatre, svinge seg og lage lyder.

Etter besøket i parken var jeg gjennomvåt av svette, og jeg sa jeg ville innom hotellet og skifte klær før jeg skulle treffe Monica på handlesenteret.

Jeg tok meg en rask dusj, veldig rask, altså cirka 10 sekunder, før Victoria klagde sin nød og jeg måtte trå til med litt mat til vetla.

På senteret prøvde jeg å få henne til å sovne i vogna, totalt bortkastet tid, for hun kunne selvsagt ikke sove når det var så mye spennende å se på overalt!

Vetla vant igjennom med viljen sin, og vi gikk og spiste sammen med Monica.

Tørre sandwicher med tynne biffskiver og pommes frites, det sto med hvitløk i menyen, og noen ganger ante jeg et hint av hvitløkssmør på brødet.

Vetla fikk seg ny bok før vi gikk for å spise.

Onsdag forløp ganske rolig, siden vi skal reise på tur tidlig torsdag måtte jeg prøve å gjøre klart til utsjekk. Det er rart hvor mye ting vi har, uansett, til og med på et hotellrom har vi klart å fylle opp skuffer og skap, skrivebord, gulv og sofa; som blir brukt til oppbevaring av leker.

Vi trenger et par ting på butikken, og jeg har veldig lyst til å dra til Lider i sentrum, som har klær, leker, interiør og kosmetikk, i tillegg til dagligvarer.

Jeg prøver veldig hardt å tenke på hva det egentlig var jeg skulle ha, for i går tenkte jeg på å lage en huskeliste. Jeg kommer ikke på noe, men trenger virkelig en tur ut av hotellet, så da blir det en tur til Lider.

Jeg må bære bilstolen ned, med vetla i bæreselen, og får hjelp av personalet for å komme meg inn i taxien.

Jeg angrer umiddelbart på hele opplegget, for med bilstolen i handa og ei frøken som ikke vil sitte i bæreselen kjenner jeg kreftene ta slutt allerede før jeg har begynt.

Likevel, viljen er sterkere enn stål og jeg hadde bestemt meg for å dra, så da blir det selvsagt handletur.

Taxisjåføren prøver å si noe til meg før jeg går ut, det gjelder bilstolen tror jeg, men jeg aner ikke hva han sier. Han vil at jeg skal huske de ordene han bruker, fordi jeg selv må si det når jeg skal ha taxi hjem igjen. Tror jeg.

Uansett så har jeg glemt ordene omtrent før jeg har gjentatt de etter ham, så det er ikke noe å tenke på.

Jeg spør sjåførene som sitter og venter på kunder om det er greit at jeg setter bilstolen der med de.

De skjønner jo ingenting, og tror jeg vil ha taxi. Selv om jeg nettopp kom ut av en taxi.

Etterhvert skjønner de, og peker opp mot butikken, at jeg må ta den med meg.

Herregud, nå angrer jeg enda mer. Skal jeg bære med meg bilstolen inne på butikken, da gir jeg opp.

Likevel, med tungt hjerte, går jeg opp bakken til butikken, fortsatt med vetla på magen og bilstolen i handa.

Jeg går mot en skranke der det er masse ansatte, og håper jeg kan sette stolen foran skranken mens jeg handler. Før jeg får snakket med noen, reiser en gammel dame seg fra en benk, og vinker meg bort, helt ifra seg. Hun syns tydeligvis synd på meg som må bære både barn og bilstol, og jeg tør ikke annet enn å sette meg ned og late som jeg trengte en plass å hvile.

Hun prater i vei, selv etter at jeg har sagt at jeg ikke snakker portugisisk.

Til slutt reiser jeg meg bare, for jeg vil jo tross alt inn i butikken, når jeg først er komt så langt.

Jeg henvender meg til de mange ansatte som står bak skranken, peker på stolen som står på gulvet, og spør om den kan stå er. En mann snakker til meg, jeg sier at jeg ikke forstår portugisisk, og da den unge mannen fortsetter å prate som en foss, begynner de andre å le, sannsynligvis fordi mannen bare fortsetter å prate mens jeg åpenbart står der som et spørsmålstegn.

Han gir seg, ler litt, og viser meg bort til en skranke der man kan levere inn store ting/vesker mens man handler! Genialt. Jeg får en hentelapp, og da jeg kom tilbake for å hente stolen, fant jeg ut at det ikke kostet noen ting heller.

Det kalles av og til terapi, og i dag var det akkurat dette jeg trengte. 

Flere klær til vetla. Og vi som skal pakke ned alt på rommet i dag. Jaja, litt til eller fra spiller ingen rolle. Dessuten trengte hun litt flere klær. Det gjør hun alltid.

Jeg har hentet bilstolen, og går ned til taxiplassen. Det er ingen biler der, og jeg må vente i noen minutter. En gammel mann kommer ut av taxien, og begynner å kave for å få bilstolen inn i fremsetet. Jeg liker helst å ha Victoria ved siden av meg (eler motsatt, hun liker å ha meg ved siden av seg), men jeg tenker at det får gå for denne gangen, jeg kan heller sitte rett bak henne.

Han smeller igjen døren og gir tegn til at vi skal sette oss inn bak, og jeg sier at jeg vil heller ha stolen i baksetet med meg. Han sukker oppgitt, men tar ut stolen og slenger den inn i baksetet. Jeg skjønner plutselig at han ikke har til hensikt å la Victoria sitte i bilstolen, og at jeg må ha henne på fanget. Jeg sier "bebe" og peker på stolen, men da rister han på hodet og sier at det ikke går an å ha henne i stolen.

Jeg beklager og får tilbake stolen, og stiller meg opp for å vente på en annen taxi, som er villig til å la vetla bruke bilstolen jeg har drasset med meg fra hotellet til butikken, kun for at hun skal bruke den i taxien.

Nesten umiddelbart stopper det en taxi, som velvillig hjelper meg med å få inn barnestolen.

Jeg setter meg inn for å feste stolen og Victoria, men før jeg har fått festet stolen, er han i gang med å kjøre. Jeg skynder meg å feste henne, og oppdager samtidig at sjåføren ikke vet hvor hotellet ligger.

Jeg spreng-tenker for å komme på noe som ligger i nærheten av hotellet, og kommer på navnet på to gater i nærheten. Han gir tegn til at han vet sånn omtrent hvor vi skal, så jeg lener meg tilbake og håper på det beste.

Plutselig kommer jeg på at "Radio Liberal" ligger like ved hotellet, og når jeg sier det, vet han hvor vi skal. Phu. 

Da jeg kom opp på rommet (med hjelp fra personalet, som tok setet og posene på bagasjetrallen) kysset jeg ikke gulvet jeg sto på, men det hadde gjerne vært på sin plass, for et mer gledelig gjensyn med et hotellrom har jeg aldri opplevd!

Dagens trøsteshopping (som ikke hjalp det minste på det høye stressnivået og det lave energi-nivået, men det gjorde underverker for humøret).

Victoria blei helt i hundre da hun såg pusekatten, og når hun går med den toppen lager hun en sånn ivirg lyd og drar i stoffet for å få bedre oversikt over pusekatten på magen sin.