Dag 4 i Brasil - begynt å bli varm i trøya

La oss begynne med frokosten i dag:

Meget god kaffi; fyldig, rund og mørk smak. Maten var bedre i dag, eller jeg har funnet ut hva som er verdt å spise. Rundstykke med ost og skinke var godt i dag. Jordærsyltetøyet pleier å være min favoritt, men det var meget skuffende. Lite jordbærsmak og langt ifra søtt nok. Og så her i Brasil, der alt smaker søtt.

Formiddagshvil i den store senga; en ny variant av prinsessen på erten.

Vi leker på rommet, alt kan brukes, både stoler, bord, senger, vindu og sofa. 

Vi tok oss en tur på takterrassen, der vi bada, og Victoria satt i båten sin så jeg fikk svømme, men hun blir lei etter noen runder.
Vi var helt åleine på taket i dag, herlig.

Etterpå gikk vi ut på vår første spasertur i Belém. Jeg var nervøs hele tiden og syns alt virket skummelt. Lyder, lukter, folk, biler og små salgsboder. Det gikk helt fint, vi var to kvartal oppover fra hotellet, og såvidt inn i to sidegater og kikket.
Det kan være selve by-livet som tar pusten fra meg, da jeg normalt bare forholder meg til lille Høyanger med sine par-og-tusen innbyggere.
Turte ikke ta bilder, ville ikke vise at jeg var så turist som jeg faktisk er (gjorde et unntak like utenfor hotellet, da jeg vet det er ansatte som følger med ved inngangen).

Sånn små kiosker er overalt.

Det var sannsynligvis helt bortkastet, for utseende mitt, og Victoria sitt, lyser utlending lang vei.
Senere på dagen gikk vi til et lite supermarked, jeg spurte på forhånd i resepsjonen hvor jeg skulle gå.
Det tok ca. 5 minutter å gå, og området besto av lokalt klientell. Jeg gikk forbi en busstopp full av folk, der en del snudde seg etter Victoria og smilte og pekte.
Menneskene her har generelt vært veldig fascinert av Victoria, de smiler, vinker og prater til henne. Spør hva hun heter og hvor gammel hun er.
Noen ganger blir Victoria redd, sånn som da vi ventet på Jan Erik på Das Docas, og en familie kom bort og kikket og pratet til henne. Mannen kom litt for nærme, og hun ble skremt og begynte å grine.

Veien til butikken. Fortauene er ikke egent for barnevogn, det er veldig ujevnt, hull og hindringer overalt. 

Jeg har inntrykk av at alle gater her er en blanding av slitt, gammelt og nytt og moderne. Hovedsaklig det første, og så dukker det opp flotte, moderne bygninger midt iblant forfallet.

Vel fremme ved butikken, og kjempefornøyd med å ha funnet frem, sitter det en tigger på gaten og smiler til oss. Ingen plagsomme tilnærminger, bare et smil, så jeg fikk igrunn lyst til å dele med han.
Inne i butikken er det forferdelig trangt. Vogna får akkurat plass mellom reolene, men jeg må snu og ta en annen vei flere ganger, da det ligger tomme pappesker, varer, og annet rot overalt på gulvet.
Ved youghurtdisken lukter det noe helt forferdelig, og da jeg ser hele stykker med tørket kjøtt/fisk ligge rett ved siden av, forstår jeg hva som lukter.
Ved kassen står det noen menn, han ene sier noe, og da jeg sier "não intendo", prøver han å forklare med tegn, han peker på øynene. Deretter sier han "Beautiful baby". Slik smelter man et mammahjerte.

Da jeg går ut av butikken, har tiggeren flyttet seg nærmere inngangsdøren, og snakker portugisisk til meg. Jeg sier fort "não intendo", og prøver å skyndte meg vekk, men da viser han det internasjonale symbolet for penger ved å gni tommelen mot langfinger og pekefinger.
Livredd skyndter jeg meg avgårde, og legger vekslepengene og telefonen min i foldene på kalesjen på vognen.
Like etterpå river jeg opp kalesjen for å skjerme Victoria mot sola, så pengene flyr og telefonen går i bakken.
Superstresset plukker jeg det fort opp igjen, ser meg rundt om det er noen som kunne tenke seg å rane meg, og setter opp tempoet for å komme meg fort hjem til hotellet.

Vel hjemme tar jeg vetla med opp på taket, der hun tar seg en lur og jeg soler meg.
Ganske behagelig, spesielt etter så mange "eventyr" på en dag.

Det kom et vindgufs og blåste stolen uti vannet. Et varmt vindgufs, vel å merke.

Jeg kjøpte denne isen på butikken, det er saft-is av acai-bær, med müsli til.

Førsteinntrykket var ikke noe særlig. Det smakte bittert og uvant. Det ble litt bedre når jeg spiste müslien sammen med isen, men vanlig fløteis er nok fortsatt min favoritt.

I Brasil spiser vi middag i kontorstolen.

Spaghetti Bolognese. Andre gang jeg bestiller det på hotellet, og totalt ulikt første gangen jeg bestilte det. Denne varianten hadde små biter av biffkjøtt, og masse tyntflytende spaghettisaus.

Vetla spiller musikk på den nye bilen sin, og klapper med. I den nye kjolen som jeg har sydd. Det var forresten en lang prosess for en nybegynner, men kjekt å få det til.

En bra dag sånn totalt sett, fortsatt ikke tilvent, men lærer stadig mer om livet her.