En ny uke i Belém

Utsikten fra taket, da vi tok et kveldsbad med vetla.

Tirsdag var det planlagt tur til politiet, for å registrere oss og få CPF-nummer (brasiliansk personnummer).
Susan, ei dame som jobbar på Albras, hadde organisert bil fra Albras og skulle selv være med og hjelpe oss.
Er det noen som har inntrykk fra tekstene mine, at brasilianerene er dårlige på logistikk, planlegging og å holde avtaler? Vel, les videre og døm selv.
Vi måtte ha to passfoto av hver av oss, og jeg hadde bare ett. Hun møtte meg i resepsjonen, og derfra gikk vi til en liten fotobutikk. Det var 6 ansatte med uniform, og ytterligere 2 menn som tydeligvis jobbet der. Likevel måtte vi vente i 20 minutter på passfotoene.

Tilbake på hotellet, der bilen vår er ankommet, og vi drar avsted til Policia Federal.
Susan guidet sjåføren som var fra Barcarena, og etter ca. 15 min ankom vi politet.

Inngangspartiet til politiet, en smule uvant for oss kun har vært på politikontoret i Høyanger.

De er ikke kjent for å være hjelpsomme eller hyggelige på slike kontor, og Susan ser på oss idèt hun åpner døren og sier: "It´s the angry lady".
Susan ber oss ta frem passene og visumpapir; Jan Erik sjekker papirene og jeg leter gjennom vesken, men vi vet begge to at vi ikke har med oss pass.
Jan Erik og sjåføren drar tilbake til hotellet for å hente pass, mens jeg, Victoria og Susan blir igjen. Damen i skranken gjør klar papirene mens vi venter.
Alle må ta fingeravtrykk, til og med Victoria.
Vi får også beskjed om at passbildene til Victoria ikke kan være i svart/hvitt, så når sjåføren kommer igjen må vi kjøre til en fotobutikk og ta nye passbilder av henne også.
Etter en liten evighet kommer Jan Erik igjen med passene, etter å ha kjørt rundt i Belém med en sjåfør som ikke visste veien, verken til hotellet eller tilbake til politiet.

Hele gjengen drar avsted for å ta passbilder, etter 15 minutters kjøring finner Susan en liten fotobutikk, og da mener jeg, liten. Butikken var betjent av en mann som satt ved et skrivebord med en PC, han hadde et kamera og en hvit bakgrunn. Da han skulle ta bilder snudde han seg bare sidelengs i stolen og knipset. Uavhengig av den enkle stilen, fikk vi bra passbilder av vetla, og det bare på 5 minutter!
Vi kjørte tilbake med bildene og fikk utlevert en liten lapp som vi måtte ta med videre i systemet.
Selv om jeg var totalt uforberedt på alle krav som møtte meg, følte jeg at vi klassfiserte som familien "rotehode" i dag.

Neste CPF-dag ble planlagt til mandagen etter, og da skulle vi innom tre forskjellige kontor; posten (for å få CPF-nummer), policia federal (ikke samme som sist, her skulle vi ta bilde og fingeravtrykk), og policia receita (for å få utlevert CPF-bevis).

På postkontoret. Tenk deg at du kommer inn i et stort service-lokale for første gang, litt usikker på hvilken skranke du skal til og hvordan systemet fungerer, i tillegg til at du ikke skjønner et eneste skilt eller instruksjon, og ikke kan spør noen fordi de snakker et annet språk.

Jeg tror jeg har skjønt opplegget nå i ettertid, men jeg ante ikke hva vi gjorde de ulike plassene, og ble geleidet av Jan Erik (som ble geleidet av Susan på telefon), sjåføren som kjørte oss til de tre stedene, og de ansatte som pekte og sa hva vi skulle gjøre (på portugisisk), uten at vi skjønte noe mer av den grunn.

Policia Receita.

Vi håpte at vi satt og ventet på rett plass, vi fikk tildelt tre nummerlapper av en mann i skranken, og så pekte han hitover.

Det føltes som om vi satt i en sal og var publikum, siden stolene var organisert slik som dette (vi satt langt fremme).

Hos policia federal hadde vi en avtale, og vi ble selvsagt forsinket, en forsinkelse som startet da sjåføren hentet oss klokken 13.00 i stedet for 11.00.
Det som er helt utrolig er at uavhengig av denne forsinkelsen, så gikk dagen over all forventning, vi fikk unna alle tre kontor-besøkene som planlagt.
Det forundrer meg at alt gikk så bra, jeg venter fortsatt på beskjed om at noe mangler eller at det har skjedd en feil og vi må gjøre det på nytt.
Vi møtte forøvrig bare hjelpsomme og kjekke folk, så det var helt bortkastet å være forberedt på vanskelige kontoransatte.

I gata der sjåføren parkerte, litt bortenfor Policia Federal.

Muffins og sjokolademelk/juice til hotellets gjester! Utrolig glad for at jeg har vetla; for da tar jeg (tilsynelatende) muffins til henne, for så å hjelpe henne med å spise den opp.

Fredag planla jeg å dra på kjøpesenteret med Victoria. Jeg avtalte med sjåføren til Monica, og ble hentet litt over klokken to. 

Jeg prøvde å finne klær til meg selv, jeg fant en bluse og et belte, men endte opp med å fylle vogna med bøker til vetla, nye leker og et strandsett som jeg måtte ha på ryggen.

Strandsettet til Victoria.

Litt før klokken fire ringte jeg sjåføren for å bli kjørt hjem, men da var han opptatt med et uforutsett oppdrag. Sjåføren skulle sende meg melding når han var klar. Vi trasket litt videre, men gleden over å gå på shopping bleknet raskt, etterhvert som både jeg og vetla ble trøtte og slitne.
For å få tiden til å gå, gikk vi innom en spillehall, der vetla storkoste seg i et Snoopy-fly, en liten stund i alle fall.

Halv seks gir jeg opp min blyge "ikke-ring-og-mas"-holdning, og ringer sjåføren, som har vært klar og ventet på meg i en time, uten mulighet for å ta kontakt, da telefonen hans er sperret for utenlandske nummer.
Nå er det derimot tid for henting av barn på skole og i barnehage, så en drøy time etterpå kommer vi oss endelig hjemover.
Sjåføren er forøvrig så hyggelig, og bilen er kald og god, så jeg klarer å glemme at jeg er helt utslitt, hvertfall til vi kommer hjem til rommet vårt.

Denne helga var uten planer, ganske deilig igrunn, og vi nøt hvert sekund, vi sola oss (merk: var ute i sola, i aktivitet), bada, var en tur på handlesenteret og slappet av med sesong 2 av "Lilyhammer" på kveldane. Det ga oss muligheten til å glemme alt hverdagsstress og få påfyll av energi.
Søndag spiste vi lunsj med Philip og Patricia på "Ponto do Acai" (c med grisehale, uttales som en s), en restaurant som serverer mat med moste Acai-bær til.
Første smaksinntrykk var...
... Tran!!
Derimot ved brasilanerene råd, og etter et lass med sukker oppi, ble smaken faktisk helt ok.

Vi fikk Acai-bærene i en mugge, og helte oppi hver vår skål. Så tilsatte man sukker etter eget ønske...

"Ponto do Acai" med Philip og Patricia.

Pizzakveld på rommet! Vi bestilte kun en stor pizza, men den ble levert med en 2-liters brasiliansk brus (minnet om champagnebrus). Om den var gratis vet jeg ikke, da kvitteringen satt seg fast i betalingsterminalen.

Vetla klarer ikke å vente til vi har fått delt opp pizzaen og tyvstarter på en pepperoni.