I halvsvime prøver jeg som regel å få vetla til å ligge i senga litt lenger, med varierende suksess.
En dag sov hun til klokken 8, og da jublet jeg, og tenkte at dette godt kunne bli den nye standarden, helt til jeg skjønte at det var en begynnende feber som gjorde henne døsig.
Rundt klokken syv spiser vi frokost, og noen ganger er vetla så rolig at vi kan sitte der helt til omelett-dama har inntatt kjøkkenet, og da deler vi en omelett, som vetla gladelig spiser uansett hvor mye hun har spist allerede.
Etterpå er det enten soving, eller bading, det varierer med formen på mor og barn.
Det er stort sett kun sol på formiddagen, så det er igrunn best å bade da, og nyte sola mens den er der.
Det gir energi til resten av dagen, som er ganske ensformig.
Etter bading er det tid for en lur, og da er det pause; fullstendig fristilt tid som ikke brukes til noe fornuftig (i grunn er det jo fornuftig likevel, da det er disse små pausene som hindrer mor i å gå fra vettet).
Leking på rommet med favorittleken hennes, lommaboka mi.
Etterpå er det leking på rommet, helt til vaskedamen kommer, da går vi enten opp og bader, eller leker i loungen (viss det regner).
Det regner alltid på ettermiddagen, noen ganger starter det så tidlig som 14.00-15.00. Da er det ofte regnbyer resten av dagen, som kommer plutselig og stopper brått.
I dag begynte det å regne klokken tre, så vi gikk inn i loungen og lekte litt i stedet. Regnet ga seg fort og solen kikket frem igjen, så vi gikk ut igjen for å bade mer. Det begynte derimot å regne igjen etter ti minutter, og da la vi på sprang inn igjen, og holdt oss der.
Leking oppe i loungen, skattejakt i korga under vogna.
Som regel blir vi bare på hotellet hele dagen, men noen dager tar vi oss en tur ut med vogna.
Det blir vanligvis midt på dagen, jeg har som hovedregel å kun gå ute i gatene mellom klokken 12.00 og 18.00, og på grunn av alle regnbyene er det best før klokken 15.00.
Så ettermiddagene/kveldene tilbringes stort sett på rommet, der vi leker, leser og følger med på trafikken i gaten utenfor.
En dag gikk vi imot all normal prosedyre og gikk ut på tur klokken 17.00, noe bekymret for at det var for lite folk i gatene.
Vel hjemme igjen blir det tid til spising og leking før vi starter på kveldsrutinen.
Ene kvelden da alt går tilsynelatende bra, nekter vetla å slippe handa mi etter at jeg har lagt henne. Vanligvis sovner hun innen 5-10 minutt og da kan jeg ta til meg handa uten at hun våkner.
Denne kvelden sovnet hun ikke, og jeg ble sittende der på halv åtte i en ukomfortabel stilling mens den ene handa mi holdt hennes, nede i sengen hennes.
Plutselig banker det uventet på døren. Jeg vil ikke la det forstyrre vetla, så jeg forholder meg rolig. Det kan være klesvasken vår som er komt igjen, den pleier å komme igjen kvelden etter innelvering.
Det fortsetter å banke på døren, tre ganger med pause imellom. Så åpner de døren, men blir stoppet av sikkerhetslenken. Åpenbart er vi på rommet. Da banker de på døren enda flere ganger.
De gir opp. Jeg er glad for at vetla ligger rolig enda, men nå må hun begynne innsovningsprosessen på nytt. Jaja. Sånt som kan skje. Slapp av og så sovner hun snart. "DRRRRIIIING DRRRRIIINNG" Den skarpe lyden av telefonen skjærer gjennom rommet. Velta er rolig, så jeg sitter stille og venter på at ringingen skal stoppe.
Da det endelig stopper, går det bare et minutt før det starter igjen. Jeg forbanner telefoner og folk som ikke skjønner at det er midt i leggingen av vetla.
Det ringer for tredje gang, og nå finner ikke vetla roen igjen. Jeg tar henne med inn i stua og ringer resepsjonen. Jeg sier ifra at det er noen som har ringt meg, og at jeg lurer på hva det gjaldt.
Mannen snakker ikke engelsk, så det er ingen av oss som skjønner hva den andre prøver å si.
Han tror at jeg vil ha han til å ringe noen for meg, og spør etter telefonnummeret. Jeg sier at det ikke var det jeg mente, sier farvel og legger på, denne samtalen førte ingen steder.
Jeg tar vetla med meg inn igjen på soverommet, og legger henne ned. Hun er rolig og jeg tenker at nå har hun tenkt å sovne!
Noen sekunder senere skjærer den skarpe ringelyden fra telefonen gjennom rommet igjen.
Mannen i resepsjonen forteller meg at jeg ikke ga ham noe nummer å ringe, så jeg må gi ham nummeret jeg ønsker at han skal ringe.
Noen hakk over irritert og oppgitt, svarer jeg så høflig jeg kan at det var ikke det jeg mente, og avslutter med it´s ok, no problem. Okay?
Rimelig forbannet over telefonen drar jeg ut kontakten. Så går jeg inn på soverommet og drar ut den også. Telefonen på badet lar seg ikke koble fra, så den får bli værende, bak en lukket dør.
Telefonen på rommet til Victoria har Jan Erik allerede koblet fra.
Nesten to timer etter start sovner vetla endelig, og mine planer om å skrive ble umiddelbart skrinlagt på grunn av overhengende trøtthet.
Som regel dager kommer Jan Erik hjem 19.45, da leker han litt med Victoria, før kveldsstell og legging.
Noen dager i uken blir han derimot igjen i Barcarena, og det var jo selvsagt en av de dagene at alt skar seg med leggerutinen.
Hver dag har jeg store planer for kveldene, når jeg endelig får tid til å gjøre alt jeg skulle gjort om jeg hadde tid; lære portugisisk, skrive, lese en bok, se en film, nyte en god middag og så videre.
Når freden endelig senker seg, og jeg får tid til å kjenne etter, så er jeg ganske så kaputt faktisk, og alle de store planene blir utsatt til neste kveld. Da er jeg sikkert mer opplagt!
Victoria leker i loungen, som regel tilbringer vi tiden i trappa, ho elsker å gå i trapper.
Utsikten vi aldri får nok av, her er noe nytt å se hver dag.
Det geniale med å bo på hotell. Hadde det vært klesvasken det sto på, kunne jeg bodd på hotell for alltid. Skitne klær blir lagt i en pose som vaskedamen tar med seg, og klærne kommer igjen nyvaska, strøkne og innpakket i plast på hver sin henger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar