Vi såg først en flott leilighet, men litt liten stue og ingen mulighet for oppvaskmaskin; dog kunne man installere en liten oppvaskmaskin på kjøkkenbenken.
Utsikten fra trettiende etasje var aldeles fantastisk, vi kunne se ned på det store kjøpesenteret, samt elva og "Estacao Das Docas".
Det var tre soverom og fem bad. Fullstendig galskap, men sånn er det her i Brasil. Et bad til hvert soverom, et til gjester og et service-bad, antagligvis til hushjelpen.
Fellesområdet hadde basseng, lekeplass, lekerom, trimrom, grillplass og idrettsbane.
Jeg var spent på de andre leilighetene, for dette var svært lovende.
Neste leilighet var ganske lik, blokkene var begge 4 år gamle, og bygd i samme stil. Leiligheten var forøvrig litt mindre innbydende, og utsikten fra niende etasje var ikke mye å skryte av.
Jeg bestemte meg for å droppe å sjekke ut fellesområdet, da vi selvsagt kom til å se betydelig finere leiligheter enn dette i løpet av dagen.
Til de to siste leilighetene hentet vi nøklene på et kontor, og drog alene for å se. Det var like greit, for den tredje leiligheten var heller laber.
Sjåføren hadde oppdaget at antallet bilder jeg tok, tilsvarte hvor mye jeg likte leiligheten. Det ble kun tatt bilder i den første leiligheten.
Det var et lite (lite) svømmebasseng på området, og ellers ganske dårlig med aktiviteter.
Leligheten hadde en kjempestilig stue, avdelt med et trinn, men resten av rommene var bak lukkede dører ut fra stuen, noe som gjorde til at det føltes veldig trangt der. Kjøkkenet var trangt, skittent og hadde en stram lukt av noe gammelt og råttent, og jeg kjente at dette var et ubehagelig sted. Her var det fullstendig uaktuelt å bo.
Den fjerde leiligheten hadde jeg forhåpninger til, men virkeligheten sa meg at den holdingen burde jeg droppe.
Heisen opp til sjette etasje var av den gamle typen, samme som de har på Rimi i Høyanger. Dette var første gang jeg såg en slik heis her i Belém.
Det lovet ikke godt.
Leligheten var gammel, det sto rot i poser og spann i alle rommene, verandaen var så liten at jeg fikk kluastrofobi av å gå ut der, under air-conditionen var det fukt og vinduene var maskert med folie, som var så tett at ikke engang lyset fikk særlig innpass.
Jeg visste selvsagt med en gang at her kom jeg aldri til å flytte inn, men vi tok en runde på området for å se på fellesarealet. De hadde et samlingsrom med klappstoler i plast, gamle og slitne.
Da vi spurte etter bassenget, fikk vi beskjed om at det fantest ikke noe basseng her.
Den lovende dagen ble altså ikke bedre enn den første leiligheten, som jeg faktisk kunne se meg selv og familien bo i.
I heisen i den siste leiligheten traff vi en ung gutt, som fikk meg til å tenke på min bror, Michael. Han var kledd i kule klær, med caps, kanskje jeg kan kalle det hip-hop-stil. En helt vanlig, lovende, ung gutt fra Brasil.
Jeg kjente noe rart i magen, da jeg nettopp hadde slaktet blokken han bodde i, fått frysninger av leiligheten vi hadde sett, og tenkte at brannsikkerheten her var for dårlig (fraværende).
På tross av min arrogante og overlegne holdning, så var nok denne gutten en av de heldige her i Belém, som faktisk har tak over hodet, i tillegg til at blokken var inngjerdet, hadde vakter og parkering i kjelleren.
Jeg fnyser av standarden og at de ikke har basseng, mens andre er lykkelige over at de kan være trygge for kriminelle og har et sted å bo.
Det var bare et av de "øyeblikkene", da man virkelig får kjenne på velstandsforskjellene i verden.
Lørdag var i i parken litt bortenfor hotellet, en av de bra områdene her i Belém.
Det er denne parken jeg har vært i før, på hverdagene med Victoria.
I dag var det derimot en helt annen opplevelse, det var masse folk, familier og barn.
De solgte popkorn fra små vogner, helium-ballonger, iskrem og små leker.
Vi ruslet rundt, kjøpte en ballong til Victoria, den kostet 5 reais (ca. 15 kr), men vi fikk den for 4 (ca. 12 kr), fordi hun ikke kunne veksle. Vi kjøpte to kokosnøtter, og Victoria klarte nesten ikke vente på at mannen skulle åpne den, hun elsker kokosnøttvann.
Inne i parken, masse liv her i dag,
Drikker kokosnøttvann med sugerør, rett fra nøtta.
Min herlige familie!
Meg og prinsessa mi ser etter fisker i vannet.
Vi såg også en løshund, den såg ganske skabbete og slitt ut. Jan Erik fortalte at det var helt vanlig, i Barcarena såg han løshunder hver dag.
Jeg syns jo det var litt trist da, men da tenker de vel det samme om løshunder som vi gjøre om løskatter? Noen syns synd på de og gir de matrester, noen misliker de, men ingen forbarmer seg over dem.
Vi handlet på dagligvarebutikken, og gikk innom en dyrebutikk på vei tilbake. Masse søte kaniner, fugler, fisker, hamster og små hvite rotter. Victoria holdt på å dette ut av vogna i ekstase over alle dyra. Vet ikke om hun eller dyrene var mest glad for at de var i bur, på trygg avstand fra hverandre.
Intens i blikket, omgitt av alle de små dyra.
De siste dagene har det vært noe galt med vannet i bassenget, de har prøvd å rense det, med lite hell. Det går an å trakke litt på grunna, men det er ikke særlig fristende. Da har vi så og si ingenting å finne på her, og må tenke nytt for å aktivisere vetla.
Søndag spiste vi lunsj på Mangal das Garcas, en eksklusiv restaurant med buffet.
Maten var god, spesielt laks fra Alaska i en nydelig kremet saus.
Desserten var jo bankers, sjokoladepudding og jordbær. Jan Erik tok en stor skje med sjokolademousse, som viste seg å være mørkelilla acai-pudding i stedet, noe som ikke var lett å se i det dunkle lyset inne i lokalet. Han smakte, beskrev den som "helt grei", og lot vær å spise mer.
Etterpå gikk vi en tur i parken, Victoria storkoste seg med å kikke på fuglene og de vakre omgivelsene.
Vi såg små krabber i gjørmen blant Aningal-planter (trær), skilpadder som svømte under vannflaten, en papegøye, firfirsle og iguana.
Familien ved utkikksposten ved elva.
Aningal-planter, nede i gjørmen her lever små krabber.
En papegøye! Artig å se.
Utsikte over elva, Garcas i gjørmen nede ved vannkanten.
Inne i parken, en garca som jakter på fisk.
Victoria gikk og gikk, i dag fant hun ut at hun kunne holde i bare den ene hånda, og koste seg på tur med Patricia. Hun bestemte selv hvor hun ville gå, og det var ned i denne kjelleren der publikum selvsagt ikke har adgang
Mamma og Victoria; den beste skatten i hele verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar