Mani-Pedi og ny leilighet

Torsdag var Greven heime, og det betyr uendelige muligheter for aktiviteter (for mor), som da kan få slippe ut av husmorrolla i noen timer. I dag var ønsket fot- og håndpleie, på en salong nær hotellet. Vi ruslet dit sammen etter frokost, og fikk beskjed om at hun som hadde den behandlingen ikke var der i dag, på grunn av personlige problem. Vi gikk tilbake og innom en annen salong, der to veldig ivrige damer vinket oss inn og ned i stoler og sofaer og kastet alle sine spørsmål og utsagn over oss, som skjønte en brøkdel av alt de sa. Det viste seg at de hadde fotpleie, og gjerne ville ordne dette for meg, men ikke i dag, for det var fremdeles ferie, så vi måtte komme igjen på mandag. I dag tilbød de ingen behandlinger, noe som i ettertid fremsto som logisk, da de tross alt bare var to ansatte på jobb.

Skuffet, men bestemt dro jeg tilbake til den første salongen vi var innom, og ba om vanlig manikyr/pedikyr, og det var ikke noe problem. Jeg satt i sofaen og ventet mens dama gjorde ferdig en annen kunde, mens den andre ansatte fikset neglene sine, og den tredje ansatte satt i resepsjonen og surfet på mobilen.

Mens jeg ventet fikk jeg den ene dama til å forme øyenbrynene mine, før hun gikk tilbake til sine egne negler og etterhvert mobilen.

I brasiliansk tid var ventetiden ganske kort, omtrent 20 minutter. Den flinke manikyristen ordnet neglene med nøyaktighet. Om det var noe ineffektivt gjorde ingenting; jeg vil heller sitte der litt lenger, enn å bli stukket og pirket i tåen til blodet sildrer, med et instrument som neppe var sterilisert på en stund (som skjedde forrige gang jeg fikk en "mani-pedi").

På to timer denne torsdagsformiddagen, var det altså to kunder, tre ansatte og vips: lunsj.

Jeg betalte 35 reias, ca. 100 kr, for forming av øyenbryn, manikyr og pedikyr. Ikke skjønner jeg hvordan de kan dele dette på tre ansatte, materiell og husleige, men det er strengt tatt ikke mitt bord heller. 

Jan Erik var heime siden vi skulle få nøkkelen til leiligheten i dag, og etter å ha ventet hele dagen fikk vi endelig en melding i seks-tiden, som bekreftet at det ikke ble noen nøkkel i dag, men at de ikke hadde visst at det ble sånn.

Dette er Brasil i et nøtteskall, ikke overraskende, men litt skuffende likevel.

Fredag var siste sjangs for å få nøkkelen før helgen; og etter en dag uten verken håp eller tro, får vi plutselig en telefon om å kontakte en dame på Hydro; som ikke svarer i telefonen. Vi velger vi å kjøre til kontoret bare for å få sjekket ut om dette er de positive nyhetene vi hadde håpt på, og idet vi parkerer svarer hun da også på telefonen, og sier at vi skal få nøkkelen om en liten time.

Vi venter på kontoret, og den lille timen blir til en hel time, men endelig får vi nøkkelen! Der er den, den lille blanke nøkkelen vi har ventet så lenge på.

Vi tar en snartur innom leiligheten før vi må hjem og legge vetla, og Greven er strålende fornøyd med den flotte leiligheten som vi bare kan flytte rett inn i; noe som irriterer meg littegrann, da jeg ser mye arbeid og overhodet ikke en leilighet som er klar.

Da kan jeg nevne et tjukt lag av støv på gulvet, en dørlås og et håndtak som falt av idet vi låste oss inn (noe som resulterte i en liten kamp for å få låst igjen etter oss), to enkeltsenger som er for smale for madrassene slik at de ligger på skrå oppå sengene, og ei enkeltseng (som jeg optimistisk slenger meg nedpå) som er så hard som ei trefjøl og nesten ga meg blåveis på rompa (det var ikkje så ille, men senga var nett som ei trefjøl med stoff utenpå, det er ikke overdrevet).

I tillegg mangler det sikkerhetsnett på verandaen (i 24.etasje, meget påkrevd med nett her, kan bli svimmel av mindre), som var fort gjort, unnagjort på en dag. Det store spørsmålet blir selvsagt hvilken dag.

Det er ikke gardiner her (det kan gå greit, men det kan bli et problem), ingen av de fem (!!) toalettene har speil over vasken, og kjøkkenbenken som de skulle sette opp til oss står langs veggen på vaskerommet.

Vi er klar for å dra hjem, men finner ikke bilnøklene. Jan Erik mener han hadde de med seg opp, og ser først på meg, og så på vetla. Jeg har de ikke, og vetla har selvsagt ingen bilnøkler.

Han mistenker at hun har tatt de og kastet de utfor verandaen, noe jeg mener er usannsynlig, for jeg tror nemlig at han har glemt de i bilen/billåsen (og får umiddelbart panikk fordi det betyr mest sannsynligvis at bilen er stjålet nå).

Vi drar ned til bilen, og på de ti minuttene det tok å låse oss ut av leiligheten og ta heisen ned, har det begynt å høljeregne. 

Greven får jobben med å springe bort til bilen som står parkert på gaten utenfor (den står der, heldigvis!), og kommer tilbake for å konstatere at bilen er låst og nøklene er ikke funnet.

Han tar noen raske blikk på gresset fremfor blokka, i håp om at hun har kastet den ned på et godt synlig sted.

Vi bestemmer oss imidlertid for å dra opp igjen i leiligheten og sjekke en gang til.

Nå er vårt beste håp at vetla har gjemt nøklene der oppe, og vi går igang med å åpne alle skuffer og skap. I skrivebordsskuffen på barnerommet ligger bilnøklene og lyser imot meg, og mens vetla tusler fornøyd inn på rommet og får øye på nøklene, ivrer hun etter å få kloa i de igjen.

Forøvrig er jeg veldig fornøyd med leiligheten, og gleder meg til å sitte på verandaen i 24. etasje og nyte solnedgangen over elva.

Vi var innom leiligheten lørdag også. Greven vasket de viktigste rommene, mens jeg og vetla lå og hvilte på hotellet. Flyttet en del av tingene våre inn i leiligheten, mest klær og leker. 

Vaktene som jobber i porten virker veldig hyggelige, og en mann som jobbet der viste oss rundt på fellesområdet.

Her kan vi trives!

Litt av utsikten fra 24. etasje, Shopping Boulevard bak den høge, beige blokken i midten.

Hovedsoverommet med den lumske senga.

Stua, spisestua, vetla såg sitt snitt til å klatre litt i stolene.

Utsikten mot elva.

Gjesterommet, med madrassen på skrå.