På vaksineklinikk i Brasil

Det har lenge vært planlagt i hodet mitt, og i dag bestemte jeg at det var dagen for å virkeliggjøre det: Vaksiner til Victoria.
Jeg spurte Patricia om hun kunne bli med, og hun sa heldigvis ja. Det var en utrolig lettelse, både fordi det var vanskelig å gjennomføre det helt alene, og ikke minst fordi hun kunne fungere som tolk.

Her i Brasil har de egne vaksineklinikker, og selv om de har et barnevaksinasjonsprogram som er mer omfattende enn det vi har i Norge, er det foreldrene selv som må sørge for å dra til en klinikk og få gitt barna vaksinene.
Det er en klinikk et drøyt kvartal unna hotellet, og vi ruslet bort dit uten timeavtale.
Tre damer satt foran hver sin PC og registrete barna og hva slags vaksiner de skulle ha.
Jeg sa at hun skulle ha MMR, og selv om vaksinen ikke heter det samme her (Triviral), skjønte hun hva jeg mente.
Hun såg på vaksinajsonskortet til Victoria og spurte noe overrasket om dette var alle vaksinene hun hadde fått.
Hun sa at Victoria burde ha 4 vaksiner, deriblant 1 jeg ikke visste hva var for noe. Patricia forklarte at det var mot en sykdom som ga røde prikker, og at det var veldig viktig å ta den vaksinen. Siden jeg har blitt fortalt at det er vanlig å ta vaksine mot vannkopper her i Brasil, måtte det jo være den de ville gi henne.

Vi ventet noen minutter, og Victoria rakk akkurat å finne seg en halvspist kjeks på gulvet, før vi kom inn til en dame som snakket om vaksinene, bivirkninger og eventuelle andre vaksiner hun burde ha. Vi fikk med en utskrift av planlagte vaksiner, som skulle tas om en måned, og siden vi skulle på ferie til Norge burde vi ta de der, slik at hun var beskyttet til hun kom tilbake til Brasil.
Blant de planlagte vaksinene var det både Meningo C, hepatitt A og BCG (som blir gitt til alle nyfødte i Brasil).

Vi gikk videre innover i klinikken og betalte (ca. 500 reals = 1500 NOK) for de fire vaksinene.
De hadde et lite avlukke med en høy benk, der Victoria skulle ligge på magen for sin første vaksine. Det gikk jo som det måtte, hun vred seg rundt og kastet seg om halsen min da sykepleieren prøvde å nærme seg henne.
Hun begynte umiddelbart å grine, og stoppet ikke før vi var komt oss ut derifra.
Sykepleieren hentet en dame, som måtte holde Victoria nede i låst stilling.
Da første vaksine var satt, klappet og jublet sykepleierene (selv om hovedpersonen bare ble mer skremt av dette).
En til vaksine ble satt, mens de to siste ble for vanskelige, og vi gikk ut i gangen der hun fikk sitte på fanget mitt i låst posisjon, mens den ene sykepleieren holdt henne fast og den andre stakk.
Ganske brutalt, og noe som sikkert oppfattes som krenkende og vondt, ble applaudert av alle på venterommet. Selvsagt i beste mening, men noe skummelt for lille Victoria som blir lett skremt av mye oppstyr i en sånn situasjon.

Jeg bærte en hikstende Victoria hjem igjen, og fikk isbiter levert på rommet, som ikke var særlig populært å ha inntil kroppen og ble dyttet vekk.
Langt over leggetid fikk hun endeleg lagt seg til formiddagshvilen sin, selv om hun noe uvillig la seg i sengen sin fremfor mammas mage.